Ufrihet

Her om dagen kom jeg over et gammelt fotoalbum fra tiden da jeg var rundt 8 år gammel. Jeg synes det er ganske merkelig å se bilder fra så langt tilbake. Jeg forstår jo at den lille personen med musefletter og sjenert smil er meg, samtidig som jeg i veldig liten grad klarer å leve meg inn i hvordan det var å være nettopp der i livet.

En nesten uforståelig lang rekke med menneskemøter, måltider, UV-stråler, tårer og latterkramper skiller meg fra den lille jenta på bildet. Små og store ting som tåkelegger opplevelsen min av verden mer og mer, jo lengre bakover jeg prøver å kikke.

Det er likevel et viktig unntak. En følelse som var så sterk over så mange år, at jeg fortsatt klarer å skimte den gjennom all tåken.

Følelsen av ufrihet.

Jeg kan huske lyden av moren min som ropte meg hjem fra ballbingen når det var middag. Følelsen av å bli sendt opp trappen for å pusse tennene – vel vitende om at de voksne skulle sitte oppe i flere timer til for å snakke om hva enn voksne snakket om. Alle gangene jeg ble dratt med på kaffebesøk til perifer slekt, samtidig som alle nabobarna var ute å lekte Boksen Går.

Det har derfor aldri forundret meg at man ofte hører barn lengte etter å bli voksen. En trygg og god barndom vil helt uungåelig ha et sterkt element av ufrihet ved seg.

Det som likevel er interessant er at jeg, og jeg vil tro de fleste barn som kommer med uttalelser som «Jeg skulle ønske jeg var voksen og kunne gjøre som jeg ville», 9/10 ganger blir møtt med noe ala «Bare vent du lille venn, når du blir voksen kommer du til å ønske at du var et barn igjen».

Jeg trodde aldri på dette. Det ga virkelig ingen mening for meg.

Likevel, i det jeg satt og studerte bildet av 8 år gamle Ida, tenkte jeg nettopp det; om bare jeg kunne hatt et «Take On Me»-øyeblikk, og bli dratt inn i den verdenen igjen.

Jeg har tenkt en del på denne «aha-opplevelsen» siden. Hva er det med å være voksen som ikke har levd opp til forventningene jeg hadde?

Den eneste logiske konklusjonen jeg kommer til er at jeg faktisk ikke føler meg fri.

Joda, jeg kan legge meg når jeg vil og velge akkurat hvem jeg vil være sammen med og når jeg vil det. Men jeg har også regninger å betale og relasjoner å opprettholde. Det betyr at jeg i praksis tar kveld i tide til å bli uthvilt til jobb dagen etter. Og jeg drar i bursdagsselskaper, også når jeg heller ville blitt hjemme og sett en film.

Dette i seg selv er ikke så veldig interessant. Bare et barns misoppfattelse av livets realiteter. Jeg tror ikke følelsen jeg har av ufrihet stammer fra det å ha en regelmessig døgnrytme. Her skiller følelsene jeg har i dag seg fra dem til Ida, 8 år.

Det er samfunnsstrukturer som styrer mange av valgene jeg tar, og det i seg selv føles ganske uproblematisk. Jeg tror hvor jeg trår feil, er når jeg ser flere strukturer enn dem som egentlig er der. Jeg kaller det fiktive forventninger.

Når jeg ser tilbake på de siste årene av livet mitt, er det veldig lett å se at jeg hadde en tanke om at jeg måtte ha en viss type jobb, bo et visst type sted og leve et visst type liv for å være vellykket. Jeg hadde en underbevisst og sterk følelse av at alle andre veier i livet ville være en skuffelse for dem rundt meg. En skuffelse for meg selv.

Det eneste som er sikkert er at en slik tankegang tok meg til mange ulykkelige steder. Til en viss grad gjør den det fortsatt. Igjen og igjen kjemper jeg mot meg selv for å ikke ta valg basert på hva jeg forestiller meg at andre vil respektere. For de fleste bryr seg jo ikke i det hele tatt, og de som bryr seg vil bare at jeg tar valg som gjør meg lykkelig. At jeg velger veier hvor jeg føler meg fri.

Så jeg ville bedt 8-åringen på bildet om å fortsette med å glede seg til å bli voksen. Selv om hun undervurderer hvor vanskelig det kommer til å være, og ikke en gang vet hvorfor det kommer til å være vanskelig. For hun har helt rett i at på sitt beste, så er det å være voksen ganske nydelig.

Unnskyld meg mens jeg går å kjøper meg litt smågodt selv om det ikke er lørdag.

Grammofonfyren

I går hadde jeg planlagt å bruke timene før et møte i byen på å lete etter et bryllupsantrekk. På forhånd hadde jeg laget liste over bruktbutikker og lokale kjolebutikker, og tatt på meg mine mest komfortable joggesko. Klar for dyst.

Jeg hoppet av 22-bussen og krysset veien for å komme over til den solfylte delen av gaten. Det var den type dag hvor temperaturforskjellen mellom skygge og sol tilsvarte omtrent tre superundertøylag. Det lå selvfølgelig i kjole-oppdraget mitt sin natur at jeg måtte kle av og på meg en del ganger, og jeg hadde dermed lagt meg på solsiden av klesskalaen.

Etter få minutters gange kunne jeg skimte Fretex i enden av gaten. I det jeg skulle til å krysse veien enda en gang stoppet kroppen min instinktivt utenfor et butikkvindu. Det var ingen skilt som avslørte nøyaktig hvilken forretning jeg hadde kommet til, men de tre utstilte vinylspillerne i vinduet minnet meg på grammofonen til bestefaren min.

Jeg hadde funnet den nedstøvet på hytta hans i fjor høst. Det jeg først trodde var en sliten dokumentkoffert, viste seg å være en nydelig grammofon fra 30-tallet – en sånn man fysisk må sveive opp. Bestefar hadde bare smilt til meg da jeg forlangte en forklaring på hvorfor jeg aldri var blitt gjort oppmerksom på eksistensen til en så kult duppeditt. Tonen min myknet likevel litt da han ikke hadde noen innvendinger til at jeg tok med grammofonen hjem for å fikse den opp.

Rent mekanisk så grammofonen ut til å fungere helt fint. Den grusomme lyden den produserte så heller ut til å være en konsekvens av en fryktelig slitt stift. Da et raskt internettsøk ikke ga meg noen lett måte å få tak i nye stifter på, la jeg hele prosjektet litt til side. Jeg var innom tanken om 3D-printing, men klarte aldri helt å finne ut av hvilket materiale kunne brukt.

Dette fører oss frem til gårsdagen. Jeg brettet sammen listen med kjolebutikker, tok av meg headsetet og åpnet forsiktig døren til vinylbutikken. På innsiden ble jeg møtt av esker som stod hulter til bulter og noen få vinylspillere og høyttalere plassert tilsynelatende tilfeldig rundt på gulvet. Det tok noen sekunder før jeg registrerte det grå hodet som stakk opp bak en liten skillevegg. «Hee-ei..?», prøvde jeg forsiktig.

På dette tidspunktet var jeg like usikker på om dette var en butikk, som jeg var om denne mannen faktisk jobbet her. Han svarte i alle fall ikke, og først når jeg tittet rundt skilleveggen forstod jeg at han lå henslengt i sin egen verden og lyttet intenst til et eller annet langrennsløp på radioen.

Da jeg endelig fikk blikkontakt, sa han fortatt ikke noe, og han skrudde heller ikke ned lyden av kommentatorene. Jeg prøvde igjen, litt mer bestemt denne gangen: «Hei, jeg lurte bare på om du har stifter? Sånne til 78 plater?». Han stirret på meg lenge nok til å overbevise meg om at jeg hadde stilt et fryktelig dumt spørsmål.

«Stifter til 78-plater?», gjentok han til slutt. Jeg klemte rundt kjolebutikklisten i lommen, og angret på at jeg i det hele tatt hadde gått inn her. Mannen dro fram noe som lignet på en gigantisk doseringsboks med stifter, mens han sa «Jeg har over 100 typer forskjellige stifter, men stifter til 78-plater, det har jeg ikke hatt på mange mange år.» Litt lettet over at det var det, takket jeg ham raskt og snudde meg for å gå. «Men vent litt!». Uten å forklare hvorfor jeg skulle vente, og fortsatt uten å skru ned den ubehagelig høye radioen, tok han opp telefonen og slo et nummer.

«Hei, Thomas! Hvordan går det? Alt bra med fruen? Og du var nettopp borte i statene? …» Jeg ble stående forvirret å lytte i et par minutter, før han endelig spurte «men ja, du, har du tilfeldigvis noen stifter til 78-plater?». Aha, tenkte jeg, han prøver faktisk å hjelpe meg. Det ble raskt tydelig at heller ikke Thomas hadde stifter, men jeg forstod at dette ikke kom til å stoppe denne mannen fra å fortsette samtalen, så jeg hevet hånden og mimet et takk, før jeg for andre gang snudde meg for å gå. «Hey, vent litt,», jeg snudde meg, «jeg skal høre med en annen kar også». Jeg ristet på hodet, og prøvde å forsikre han om at det ikke var så farlig. Så viktig var det ikke med den stiften. Ansiktet hans bar absolutt ingen preg av å ha registert hva jeg sa, og han begynte å slå et nytt nummer.

Det viste seg at heller ikke Anders – det andre anropet – hadde stifter. Men det endte ikke der, grammofonfyren stoppet ikke før han hadde ringt, småpratet og catchet opp med seks andre grammofonfolk. Kanskje burde jeg bare ha insistert på å gått – jeg hadde trossalt kjole-ærendet mitt. Men fyren prøvde tross alt å hjelpe meg, og etter den andre telefonsamtalen hadde jeg allerede begynt å se konturene av en morsom historie jeg kunne gjenfortelle til framtidige middagsselskap.

Etter seks anrop så selv grammofonfyren ut til å gi opp. Han ba i stedet om å få nummeret mitt i tilfellet han klarte å skaffe stiftene på en eller annen måte. Jeg takket han, denne gangen mer genuint og varmt enn den første.

Det burde kanskje ikke overrasket meg at han ikke var helt ferdig.

For nå begynte omvisningen. Han gikk fra spiller til spiller i det lille lokalet og fortalte meg alle tekniske detaljer og historiske finurligheter han kunne komme på. Mye handlet om Japan. Omvisningen ble kun avbrutt av et undervinings-segment hvor han dro fram et whiteboard og ga meg en innføring i fysikken bak vinylplater. Et par ganger prøvde jeg å skyte inn kommentarer og innspill. Hvis han registrerte dette ga han ikke noe utrykk for det.

Det hele ble rundet av med en overraskende innføring i Mari Boine sin innflytelse på diskomusikk i Paris. For første gang siden jeg kom inn i butikken for 1,5 time siden, skrudde han av radioen. Han åpnet en eller annen musikapp på iPaden sin og spurte meg om hvilken musikk jeg liker. Litt paff over at han for første gang hadde vist et snev av interesse for hvem jeg er, prøvde jeg å komme på et svar som både var sant, og som samtidig ikke ville gjøre at han mistet all respekt for meg. «Ehm, jeg liker mye rart. Jeg har hørt en del på Susanne Sundfør i det siste.», svarte jeg til slutt.

Mannen nikket kort, før han likevel satt på en remikset versjon av en Mari Boine låt. En sånn versjon de spiller på diskosteder i Paris. Om jeg trodde NRK Sporten hadde stått på høyt i sted, ble jeg nå slått i bakken av lydnivået. Høytalere rundt om i hele butikken begynte å pulsere, og innvollene mine vibrerte med musikken. Jeg har aldri vært en audiofil, men det var en helt utrolig fascinerende opplevelse.

Jeg hadde for lengst gitt opp kjoleshoppingen, og begynte å bli litt sent ute til møtet mitt. Jeg lot han likevel spille 3 lange sanger, før jeg insisterte på å dra. Denne gangen takket jeg ham ikke, jeg ga han bare et stort smil, og jeg håper han forstod hvor mye jeg satt pris på alt sammen.

For et liv.

Den omtenksomme søsteren

Jeg bor i en liten kjellerleilighet sammen med lillesøsteren min. I går skulle hun ut på festligheter. Litt overraskende for folk som kjenner oss, har hun alltid vært den fornuftige når det kommer til sånne ting. Hun kjenner grensene sine, og jeg bekymrer meg derfor aldri når hun er ute.

Likevel er alltid det siste jeg forteller henne før hun drar at hun bare må ringe. Samme hva klokken er eller hvor hun er; jeg kommer. Hun er som sagt veldig fornuftig, så det er et av den typen beleilige utsagn som får meg til å høres grei ut, uten å måtte leve opp til det.

Jeg på min side hadde en av mine trøtte kvelder, og sovnet på sofaen før klokka bikka 10. Rett over midnatt våknet jeg av at jeg frøys og gikk og la meg i senga. Jeg sjekket mobilen: ingen anrop eller meldinger fra Marte. Jeg fikk knapt lagt mobilen på nattbordet før jeg hadde sovnet igjen.

Dette kunne vært slutten på historien. Den intelligente leser konkluderer kanskje med at eksistensen av et innlegg som gjenforteller begivenhetene gjør dette usannsynlig. Det ville vært å overvurdere meg – mitt lengste innlegg her inne handler tross alt om en avokadostein som ikke vil spire. Men jo, denne gangen kommer det noe mer. Ikke mye, det skal sies. Men noe.

Rundt klokken 4 skvetter jeg til i sengen. «Ida! Ida! Det er meg!». Marte lener seg over sengen min i et bekymringsverdig godt humør. De indre instinktene mine klarer ikke å bestemme seg for om jeg skal klabbe til henne eller dra fram det nordnorske vokabularet mitt. «Ida jeg er hjemme! Jeg fikk noen til å kjøre meg hjem og jeg var så fornøyd for da slapp jeg jo å plage deg midt på natta ok jeg går og legger meg natta glad i deg jeg skal være stille!».

Marte er kanskje mer fornuftig enn meg når hun drikker, men jeg mister i alle fall ikke all forståelse for ironi. Og jeg vet hva jeg synes er verst.

Til Siriann

Du er den eneste som leser her inne, så på ett vis er alle innleggene til deg. Men dette er ekstra mye yil deg.

Jeg gikk tur på en togskinne i dag. En gammel nedlagt en som det gror mose på og ligger ølbokser langs. Mot slutten av traseen kom et annet spor ut fra en gjenvokst skog, og jeg tenkte på deg. På hvordan jeg er glad for at sporene våre møttes for 16 år siden.

Så lo jeg for meg selv og skulle ønske du var her så vi kunne le sammen og være enige om hvordan vi virkelig må slutte å bruke spor og veier som metaforer for livet.

Skulle ønske jeg kunne spise lunsj en-til-en hver dag

Det er fascinerende hvordan du føler du vet hvem noen er uten å egentlig kjenne dem i det hele tatt. De fleste menneskene jeg er borti i løpet av en vanlig dag er bekjente. Folk jeg godt vet hvem er, nikker til og kanskje har kortere samtaler med på ukentlig basis. Det er fort gjort å glemme at man egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt.

Denne uken har jeg hatt flere aha-opplevelser hvor jeg av ulike grunner har havnet i en lengre prat med noen på tomannshånd. Dette er alle folk jeg har jobbet med i over ett år og føler jeg vet hvem er. Det er først når vi er alene og samtalen får flyte fritt at jeg forstår at jeg ikke vet noen ting om dem.

Det viser seg at den stressa familiefaren også liker smal undergrunnsmusikk, og kan fortelle meg om hver eneste bortgjemte spillested i hele byen. Apropos musikk, så har vi den merkelige hundeelskeren som skriver musikk på fritiden og har hatt et kjellerband hele tiden.

Jeg forstår at ikke alle samtaler kan være som disse, men jeg skulle kanskje ønske jeg var bedre på å vise at jeg er nysgjerrig på folk. For jeg er jo egentlig det, det faller meg bare ikke alltid inn å grave på den måten.

Overstimulert og overtenkende

Jeg sliter med at jeg blir overstimulert av helt vanlige dager hvor jeg kun er på jobb og drar hjem. Det er folk og lyder overalt, og hodet mitt får ikke fred til å tenke. Mens de sjeldne dagene jeg har helt for meg selv har en tendens til å bli slitsomme fordi jeg tenker alt for mye og går inn i lange spiraler med meg selv.

Øyeblikkene jeg føler ro er typisk når jeg blir oppslukt av noe. Enten det er en samtale, en bok, et snekkerprosjekt eller en oppgave på jobben. Jeg må finne ut av hvordan jeg kan øke forekomsten av slike opplevelser i hverdagen.

Kanskje jeg ikke trenger å leve så veldig annerledes, men jeg må bli bedre til å være til stedet i øyeblikket. I stedet for å gå gjennom dagens samtaler i hodet mens jeg vasker opp, kan jeg prøve å virkelig legge merke til varmen rundt oppvaskhanskene og hvordan skålen kjennes i hånden.

Jeg må runde av her fordi jeg skal rekke en fotballtrening. Men det får meg til å tenke på at jeg tror mye av grunnen til at jeg elsker å spille fotball, er at jeg er fullstendig i øyeblikket mens jeg spiller. Jeg tenker kun på neste pasning eller takling.

Et mål fremover må være å fotballifisere mer av livet mitt.

Å leke i snøen

Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å leke i snøen.

Jeg tror det startet i barndommen da vi bodde på yttersiden av Senja. Her pleide det å komme enorme mengder snø hver vinter. De beste årene nådde den helt opp til taket. Dette ga selvfølgelig endeløse muligheter. For eksempel pleide jeg å stupe kråke fra garasjetaket. En annen favoritt var å sitte i snømåken og la foreldrene mine kaste meg utfor en liten skrent ved huset. I den samme skrenten pleide vi lage store snøhuler hvor vi drakk kakao og tente lys på kveldene.

Det ble aldri helt det samme etter vi flyttet sørover. Litt fordi det ikke kommer de samme mengdene med snø her, men mest fordi jeg ble eldre. Rundt midten av tenårene forstod jeg at jeg burde synes det er litt flaut å leke i snøen. Å bygge snømann ble plutselig noe man bare kunne gjøre ironisk eller fordi man passet barn. Og aking ble byttet ut med langrenn – som tross alt er en treningsform.

Selv om jeg under all selvbevisstheten fortsatt ble ustanselig glad av å leke i snøen, var det noe jeg kom til å neglisjere og undertrykke de neste årene av livet mitt.

Helt fram til året jeg fylte 23.

Denne vinteren føltes mørkere enn vanlig. Et nær relasjon ble alvorlig syk, vi var inni en vanskelig fase av coronapandemien og jeg prøvde komme meg gjennom tredje semester av en mastergrad jeg ikke var særlig motivert for.

Kanskje er det sånn når man er inni en tung periode at man lengter tilbake til problemfrie barndomsår. Da snøen kom dette året betydde det i alle fall mer enn på lenge.

Jeg kledde på meg, dro ut i hagen til foreldrene mine og begynte å lage snømenn og snøborger. Sånn kunne jeg holde på flere timer til dagen. Jeg kom inn igjen med røde kinn, gjennomvåte ullvotter og sov som et barn de nettene. Kombinasjonen av å få en pause fra alt av skjermer og slite meg fysisk ut var nøyaktig det jeg trengte denne vinteren. Jeg forstod at å leke i snøen ikke kom til å fikse de underliggende problemene mine, men det ble en måte å finne tilbake til barnet i meg på. Jeg lærte meg å finne glede i de små tingene.

Denne vinteren bor jeg på Sørvestlandet – et sted de ikke er vant til at snøen legger seg. Kanskje det var for å ønske meg velkommen værgudene i år ga regionen uvanlig mye snø. Mens jeg var ute å måkte tunet hvor jeg bor kom jeg i prat med en nabo. Vi ble enige om at det var noe unektelig magisk med måten hele opplevelsen av gata ble forrandret av det stadig tykkere laget med snø.

Den kvelden tenkte jeg at det å lage plass til barnet i meg, og la meg selv glede meg over små ting er som en superkraft. Det er bare litt morsomt at jeg måtte bli voksen før jeg forstod det.

Avokadosteiner

For et par måneder siden fikk jeg et innfall om å så avokadoplanter.

Alt starter på mange måter med at jeg er alt for glad i smør. Er det ikke sånn alle gode historier begynner?

Jeg er i alle fall enormt glad i smør. Og da mener jeg ordentlig meierismør – sånn som smelter på tungen og danser ned ganen. Det har gått så langt at moren min nå kjøper en ekstra pakke smør hver gang hun vet jeg kommer hjem. Man kan kanskje stille spørsmål til måten hun bygger opp under denne avhengigheten jeg har- men ingen skal si at hun ikke lar meg være den jeg er.

Jeg elsker smør, men jeg forstår selvfølgelig at det ikke er bra for meg. Mer enn en gang har jeg spist opp en hel pakke bremykt på en kveld. Vanligvis kan jeg gjøre dette uten å blunke, men det var en kveld i november hvor magen min plutselig sa nei. Hvem vet, kanskje det var et slags internt overlevelsesinstinkt i kroppen som så en blodpropp komme – alt smøret kom i alle fall opp samme vei det hadde gått ned.

For første gang begynte jeg å virkelig revurdere denne veien jeg hadde valgt i livet. Var tiden kommet for å kjøpe plantemargarin?

Nei – jeg var villig til å endre meg, men jeg må tross alt være i stand til å se meg selv i speilet også. Jeg måtte finne på noe annet.

En ytterlig kompliserende faktor i saken er at jeg spiser stekte egg på brød til middag i snitt 5 ganger i uken. Å fjerne smørlaget i mellom brødet og egget uten noen form for erstatning hadde blitt en betydelig reduksjon i livkvalitet.

Enter avokado… Det høres kanskje rart ut, men jeg fant etterhvert ut at avokado er en ganske god erstatning for meierismør på skiver. Noe med fetheten og konsistensen fungerer bare utrolig bra. Så fra å kjøpe tre pakker smør i uken gikk jeg over til å kjøpe et nett med avokadoer.

Historien kunne stoppet her. Og det gjør den på mange måter, men denne overgangen til avokadoer fikk uante konsekvenser for meg. For plutselig satt jeg i besittelse av veldig mange avokadosteiner.

I starten kastet jeg dem uten å tenke meg om. Og det er jo kanskje ikke så mye å tenke over heller. Men av en eller annen grunn begynte dette å føles feil på et tidspunkt. Det var som å kaste potensiale rett i søpla og spytte på det. Hvor spyttet kommer fra vet jeg ikke helt, men sånn føltes det i alle fall!

Så jeg begynte å legge steinene i vann. Masse masse frø. Etter et par uker hadde vi ingen drikkeglass igjen til å drikke av. Hele kjøkkenbenken var fult opp av avokadosteiner i vann.

Hver dag byttet jeg ut vannet, jeg vasket steinene og satt dem på varme, lyse steder. Og hver dag så de helt like ut.

Etter en måned var jeg i ferd å gi opp. Det vil si – søsteren min hadde gått lei av å drikke vann ved å stikke hodet under springen.

Jeg begynte å kaste dem – en etter en. Som jeg skulle gjort fra starten. Men i det jeg tenkte denne tanken og var i ferd med å kaste den nest siste steinen kjente jeg noe mykt stikke ut fra den.

Den hadde vært gjemt mellom andre steiner, på en sånn måte at jeg ikke hadde merket at roten hadde begynt å vokse! I euforien løp jeg rett ned til europris for å skaffe plantejord og blomsterpotte.

Da jeg kom hjem fylte jeg potten forsiktig opp med jord og lagde en symmetrisk fordypning i midten. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg var kommet til dette punktet. Og før jeg greide komme over det ble tankene mine avbrutt av et øredøvende, men nesten lydløst knekk. Roten knakk av på midten.

Jeg var knust. Jeg er knust. For her stopper historien.

Den amputerte steinen ligger nedslengt i jorden som en påminnelse på alle mine begrensninger som menneske.

God helg.

Ballbinge med snøspor

Jeg hadde en hektisk dag på jobb og en haug med ærender etterpå. Klokka ble 20:30 før jeg var gjennom alt på listen min. Jeg kjørte fra butikken og hjemover, klar for en lang dusj og litt te på sofaen. Men noen minutter før jeg kom fram måtte jeg revurdere planene mine.

Jeg så noen barn løpe rundt i ballbingen hvor vi bor. Jeg kjørte av veien og parkerte bilen. Vi snakker om ganske små barn, så jeg gamblet på at leggetiden deres nærmet seg, mens jeg begynte løpe noen rolige runder på friidrettbanenen like ved.

Det var en fin, ganske mild kveld, så jeg hadde ikke noe i mot å bevege meg rundt på den måten. Etter den sjette runden gikk den første gutten hjem. Innen den åttende var de alle borte.

Jeg løp bort til bilen og lempet ut ballen min. Jeg har ikke pumpet den siden jeg kjøpte den for et år siden, men den gjorde fortsatt nytten.

Flomlys, små barnespor i snøen som avslører det grønne plastikkdekket. Jeg ble tatt rett tilbake til sene kvelder i barndommen. Jeg synes det var så stas å få spille med de eldre naboene, og ble knust hver gang moren min ropte meg hjem.

Der løp jeg rundt alene kl 9 om kvelden som en 25 åring. Jeg trikset og skjøt ballen fra vegg til vegg. Moren min ropte meg aldri hjem i kveld, men en liten stemme i hodet mitt minte meg på at det kommer en ny lang dag i morgen. Hvis jeg er heldig kan jeg kanskje avslutte den også i barndommen. Det er de beste dagene.

Internetthelvete og ting som ordner seg

Jeg har aldri måtte tenke på internett i mitt liv. Jeg vet at vi ikke hadde det da jeg var liten, men en dag fikk vi det og siden har vi bare hatt det. Etter jeg ble voksen og flyttet for meg selv har jeg alltid bodd steder hvor internett var ordnet for meg. Spol fram til den 5. plassen jeg bor siden jeg flyttet ut, og BAM! Punkt nummer 7 i kontrakten: «Leietakeren er selv ansvarlig for å anskaffe seg internett». Det fikk meg til å stoppe opp et halvt sekund, men pytt, tenkte jeg. Internett… Hvor vanskelig kan det være?

Jeg har alltid hatt en holdning om at jeg kan finne ut av det meste hvis jeg bare setter meg inn i det. Joda, jeg er litt idiot, men det er også de fleste andre – så hvis de får det til, hvorfor ikke jeg?

Det første jeg la merke til i leiligheten var en lang kabel med ethernet-ende som stakk ut av veggen på soverommet mitt. Under visningen husker jeg leietakeren min kommenterte den i samme setning som han nevnte internett. Jeg var ganske sikker på at det var en sammenheng her. Jeg husker jeg på et tidspunkt stakk kabelen inn i pcen min uten at noe skjedde. Jeg trodde ikke egentlig det kom til å være så lett, men det var verdt et forsøk.

Neste steg var å Google ting som «internett best i test» og «hvilket internett burde jeg ha». Dette tok meg til informative sider. Men begrep som «fiber», «bredbånd» og «150 over 150» gjorde meg bare stresset. Jeg dro derfor bare til en elkjøp butikk og forklarte at jeg trengte nett så fort som mulig, vær så snill hjelp.

Da jeg dro derfra hadde jeg kjøpt mobilt bredbånd. Ikke fordi det var det de anbefalte, men fordi det ikke krevde installasjon eller ventetid eller noe som helst. Jeg kunne bare trykke på en knapp på en liten boks de sendte med meg, og så skulle det funke.

Og det gjorde det en stund. Livet gikk videre og nå hadde jeg for første gang i livet skaffet meg internett helt selv. Jeg ga det et middels morsomt navn og feiret med å se Gudfaren på Netflix den kvelden. Den første regningen kom etter et par måneder, og jeg forstod umiddelbart at her hadde noe gått riv, ruskende galt.

3000 kroner for en måned med internett. Jeg visste ikke mye, men jeg var ganske sikker på at foreldrene mine aldri hadde betalt sånne beløp. Men nå hadde jeg nå en gang brukt tid og penger på å ta dette valget om mobilt bredbånd, så jeg kjente på en slags plikt til å beholde det. En liten stund i alle fall, og jeg hadde kanskje godt av å være mindre på nettet uansett.

Spol framover noen måneder, og flere store regninger, så flyttet søsteren min inn. Det var nå jeg forstod at dette ikke gikk lenger. Strømregningen hadde allerede begynt å flå oss, og nå betalte vi enorme summer for et ustabilt nett, bare fordi jeg ikke gadd å sette meg skikkelig inn i hvordan dette funker.

En kveld satt jeg meg ned ved pcen, jeg åpnet en nettleser i visshet om at jeg helte penger ned i dass for hvert minutt jeg brukte på å fortsatt ikke forstå hva fiber er og om jeg har det. Jeg løftet pannen opp fra pulten, satt på litt te-vann og la meg på sofaen – utslitt av å ikke ha oppnådd noen ting som helst.

Over meg hørte jeg nabojenta løpe over gulvet. Jeg så mot mobilen min, stirret tilbake opp i taket, før jeg mismodig dro meg selv opp av sofaen og plukket mobilen opp fra pulten.

«Hei, jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skaffer meg internett, har du noen tips?». Nei. Jeg hvisket ut meldingen. Jeg hadde bodd her i over et halvt år på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke innrømme at jeg fortsatt ikke hadde forstått hvordan jeg kan se Netflix uten å ta opp en ekstra deltidsjobb. «Hei! Vurderer å bytte internettleverandør. Er du fornøyd med det dere bruker? Forresten, takk for at du satt ut søppelboksene mine i mårrest. Ida.» Etter 30 sekunder tikker det inn et kort svar: «Hei, bruker altibox vi. Veldig fornøyd. Kan øke linjen hvis du vil være med på den:)».

Nå vippser jeg naboen 400kr i måneden og har et raskt og velfungerende nett. Det er ikke første gang jeg kaster tusenlapper vekk i måneden fordi jeg ikke liker å spørre om hjelp. Jeg skal klare meg selv jeg.

Takk til mine snille snille naboer. Jeg vet fortsatt ikke hva fiber er og om jeg har det, men nå skal jeg i alle fall se en film hjemme, uten at jeg taper penger på å ikke dra å se den på kino. For en verden og hvilket liv.