Det er fascinerende hvordan du føler du vet hvem noen er uten å egentlig kjenne dem i det hele tatt. De fleste menneskene jeg er borti i løpet av en vanlig dag er bekjente. Folk jeg godt vet hvem er, nikker til og kanskje har kortere samtaler med på ukentlig basis. Det er fort gjort å glemme at man egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt.
Denne uken har jeg hatt flere aha-opplevelser hvor jeg av ulike grunner har havnet i en lengre prat med noen på tomannshånd. Dette er alle folk jeg har jobbet med i over ett år og føler jeg vet hvem er. Det er først når vi er alene og samtalen får flyte fritt at jeg forstår at jeg ikke vet noen ting om dem.
Det viser seg at den stressa familiefaren også liker smal undergrunnsmusikk, og kan fortelle meg om hver eneste bortgjemte spillested i hele byen. Apropos musikk, så har vi den merkelige hundeelskeren som skriver musikk på fritiden og har hatt et kjellerband hele tiden.
Jeg forstår at ikke alle samtaler kan være som disse, men jeg skulle kanskje ønske jeg var bedre på å vise at jeg er nysgjerrig på folk. For jeg er jo egentlig det, det faller meg bare ikke alltid inn å grave på den måten.
Jeg bare tenker høyt 