Jeg bare tenker høyt

Det har vært en fin første lørdag i mai. Et tynt slør med skyer hindret ikke gradestokken i å krype over 20-tallet. Folk i bar overkropp har gått i skytteltrafikk mot Stokkavannet i hele dag.

I går kveld satt jeg på Oscar-vinneren fra noen år tilbake; Coda. Den var så bra at jeg gledelig forskjøv nattsøvnen noen timer, og dermed ble liggende under dyna til halv 10 i dag tidlig. Jeg har nå nådd en alder hvor en slik forskyvning i døgnrytmen gir meg symptomer av fyllesykhet. Det kostet derfor å dra seg ut av sengen, få på morgenkåpen og holde balansen på vei ned trappen.

Vel nede på kjøkkenet, gikk jeg sakte, men målrettet mot den allerede oppfylte vannkokeren, satte på vannet og trykket i samme bevegelse i gang kaffekvernen på siden.

Neste steg i morgenrutinen min er normalt å falle i koma på sofaen helt til jeg hører klikket som avslører at vannet er klart til å helles over de velsignede, nykvernede kaffekornene. Men i dag ble jeg brått stoppet av synet av naboen som krøp på alle fire foran vinduet vårt.

Jeg trakk meg instinktivt litt vekk, redd for å oppnå øyekontakt med den hyggelige, men litt strenge alenemoren. Vi har sjeldent lange samtaler, men jeg har likevel kategorisert henne som en velmenende idealist, som melder seg frivillig til alle slags verv, som hun går inn i med alt for stor tro på enkeltmennesker.

Det var likevel forsent. Hun hadde allerede blikket festet mot kjøkkenvinduet, på en måte som fikk meg til å føle at hun hadde observert meg en stund. I en eneste absurd rekke bevegelser trakk jeg meg fra den påbegynte tilbaketrekkingen min, og klarte til slutt å vinke forsiktig mot henne. Hun nikket tilbake, uten å smile, og uten å løfte hendene sine fra løvetannen hun trakk opp fra plenen utenfor rekkehuset. Så det var det hun gjorde. Før jeg hadde fått i meg min første kaffekopp, drev hun å luket i fellesområdet.

Hele seansen var den perfekte motivatoren til å få meg inn på badet for å pusse tennene. Tannlegen min har gjentatte ganger forklart hvorfor jeg alltid burde pusse tennene før, og ikke etter, morgenkaffen, men det må altså noe på nivå med en klein menneskelig interaksjon til før jeg hører på han. Kanskje om han hadde vært litt mer lik naboen min. Men på den andre siden er det siste jeg vil ha en streng tannlege. Når jobben din er å operere skarpe metallredskaper inni munnhulen på folk, må man nesten være en vennlig og jovial person. Det har jeg alltid tenkt.

Jeg estimerer at jeg hadde pusset i underkant av ett halvt minutt, før jeg slapp opp for tanker om tannlegen min. Til tross for at jeg universalt referer til han som «tannlegen min», har jeg kun vært hos han en gang, og da snakket han stort sett bare om sønnen sine svømmestevner.

Tankene vandret derfor tilbake til naboen. Personlig assosierer jeg hagearbeid stort sett med mental uhelse. Det at hun holdt på så tidlig på morgenen underbygget bare mistanken min. Det må være tøft å være alenemor og student samtidig tenkte jeg.

Da jeg kom tilbake til kjøkkenet hadde hun beveget seg noen meter lengre vekk og arbeidet nå med ryggen til meg.

Jeg laget ferdig kaffen, åpnet verandadøren og satt meg godt til rette i sofaen; klar for å nyte presskannekaffen over den neste timen eller to. Jeg satt på Linnea Myhre sin podcast-episode om korrupsjonsskandalen til Trude Drevland, og falt forutsigbart inn i en Google-spiral som endte med Drevland sin roast av Sophie Elise. Dama er god, hun skal ha det. Det fikk meg til å lure på om Besseberg hadde kommet bedre ut av saken sin om han var morsommere.

Så langt kom tankestrømmen min, før den ble avbrutt av ringeklokka. Herregud, er det ingen fred å få i et beskjedent lite borettslag, tenkte jeg. Jeg listet meg bort mot ytterdøra, og dyttet forsiktig opp kikkerhullet i døra.

Naboen. Selvfølgelig.

Jeg trakk pusten akkurat så lenge jeg vurderte var sosialt akseptabelt, før jeg åpnet døren.

«God dag», sa jeg med et troverdig smil.

Fortsatt ingen mimikk tilbake.

«Vil du ha pizza?», spurte hun, uten å kaste vekk et sekund.

«Ehh, hmm, pizza?»

Jeg hørtes stein, stokk dum ut. Jeg vet ikke hvorfor hun gjør meg så stresset.

«Har du laget for mye pizza?», klarte jeg til slutt å få ut da hun fortsatt ikke hadde svart meg.

Hun himlet med øynene, men smilte endelig.

«Nei, vi har dugnad, vet du.»

Nå var det min tur til å være stille.

«Det står på Facebook.»

Jeg vil tro det er frustrerende for systematiske ordensmennesker når vimser som meg besvarer setningene deres med å bare gjenta siste ord de sa som et spørsmål, men jeg fikk meg ikke til å si noe annet enn

«Facebook?»

«Bare kom å ta litt pizza du», sa hun til slutt i resignasjon.

Du vet når du virkelig helt utilsiktet ikke har fått meg deg noe som det var veldig gunstig for deg at du ikke fikk med deg? Som når du ikke så på invitasjonen at det var kostyme-tema på festen, eller når du får besøk av en studievenn fra utlandet akkurat den helgen du hadde lovet å hjelpe noen å male huset. Men du forstår at det virker så usannsynlig og mistenkelig at hendelsesforløpet skulle falle så i din favør, at du legger inn alt for mye energi for å overbevise alle andre om at du faktisk bare har rotet og om du bare hadde visst, så skulle du gjort det riktige.

Dette var en sånn situasjon.

Det viste seg at kun naboen (initiativ-taker og leder av dugnaden) og en annen jente hadde møtt opp kl 9, «da det tydelig stod på Facbook at vi skulle begynne». Det var et trist syn som møtte meg.

10 Pizzabakeren-esker

20 ubrukte feiekoster

Diverse nyinnkjøpt hageredskaper. Fortsatt i emballasjen.

Fyll av skyldfølelse proppet jeg i meg en halv pizza. Med knærne full av grønske og møkkete hender satt begge jentene i stillhet, mens jeg forklarte hvordan jeg ikke bruker Facebook, og samboeren min som er på reise forteller meg ingenting. Men om jeg bare hadde visst… Ja, da skulle jeg vært med dem fra starten. Jeg elsker dugnad, og dessuten finner jeg hagearbeid beroligende. Og hvorfor hadde de ikke bare hentet meg.

Da dette samtaleemnet raskt døde ut, spurte jeg dem begge om hva de egentlig studerte. Jeg hadde håpt at en av dem skulle si tannlege, så jeg kunne spørre dem hva de tenkte om teorien min om at man må være veldig vennlig for å være tannlege. Da ingen av dem gjorde det, spurte jeg dem likevel. Ingen av dem hadde tenkt over det, men det kunne kanskje stemme, sa den andre jenta vennlig.

Før jeg rakk å spørre dem om Drevland og Besseberg, la naboen min to hele pizzaer i armene mine. Begge hadde en form for kylling-fyll, men jeg følte dette var feil tidspunkt å påpeke at jeg var vegetarianer på. I stedet tilbydde jeg meg å hjelpe til videre med dugnaden. Naboen min kastet ikke bort noe tid, og pekte kontant mot område hun ville jeg skulle begynne jobbe.

Jeg trasket flau og litt småstresset hjemover med pizzaen min. Med all den mentale uhelsen alt dette hadde påført meg, var det nesten ingenting som fristet mer enn noen timer med tungt og repetitivt hagearbeid.

I går løp jeg for første gang på lenge uten lyd på øret. Jeg har lagt merke til at jeg i kaotiske perioder i livet har en tendens til å drukne tankene mine med sanger, podcaster og lydbøker som jeg ikke tar innover meg. Jeg kan lytte til et helt album, uten å kunne gjenta et ord av tekstene. Jeg kan komme gjennom en 20 timers lydbok, og kun når den er ferdig innse at jeg ikke kan gjengi plottet.

I går glemte jeg headsettet mitt hos foreldrene mine, og har derfor noe ufrivillig blitt utsatt for mine egne tanker de siste 24 timene. Det vil si, hjemme kan jeg alltids spille musikk fra høytalerne til mobilen. Hovedproblemet oppstod da jeg skulle ut å løpe meg en tur i går kveld.

Jeg måtte selvfølgelig ikke løpe. Jeg løper sjeldnere nå enn jeg gjorde før, og er ikke avhengig av det som jeg en gang var. Fotball har tatt litt over. Jeg liker fotball fordi jeg har ikke tid til å tenke når jeg spiller. Det handler alltid om neste bevegelse eller neste pasning. De få motoriske kravene til løping gir alt for mye rom til tanker.

Som en habil løper som foretrekker å dra ut veldig tidlig eller veldig sent, er det sjelden jeg blir forbiløpt. Det skjedde derimot i går. Jeg kunne høre at noen kom bak meg rundt en kilometer i forkant. Han løp raskere, men ikke så mye, og forbikjøringen ble derfor noe langdrygd.

La meg gi deg litt mer kontekst, før jeg gir deg et glimt av hodet mitt. Jeg har nettopp lest en krimbok. Det er noe jeg aldri gjør frivillig, men den var en del av bokklubben min. Jeg meg også ekstra forpliktet til å lese boka, siden jeg er vertskap for neste møte. Jeg er ikke mørkeredd av natur, men hver gang jeg ser eller leser krim, har jeg noen uker etterpå hvor jeg er uvanlig skvetten. Nå handlet i tillegg denne krimmen om unge jenter som blir kidnappet mens de går alene i mørket.

Tilbake til løpeturen. Normalt sett ville musikken min overdøvd de lette skrittene til løperen bak meg. Og om jeg likevel skulle hørt dem over spillelisten min, hadde jeg ikke ofret det mye energi. Men så var denne krimboken i bakhodet mitt. De groteske tingene kidnapperen gjorde mot de unge jentene. Et øyeblikk ble jeg litt beroliget av å tenke på at det sikkert er lite overlapp i venn-diagrammet mellom løpere og kidnappere. Men på den andre siden så har mennesker som løper og mennesker som kidnapper kanskje noe av den samme målbevisstheten. Og denne løperen var i tillegg raskere enn meg.

Jeg rakk også å tenke at det kunne være en kvinne. Den tanken gjorde meg litt misfornøyd en stund, for da hadde jeg ingen biologiske argumenter jeg kunne bruke til å unskylde at hun løp raskere.

Til slutt sprang likevel en slank og lettkledd mann forbi meg. Jeg slakket litt av, og lot han springe fra meg, i et håp om å forkorte tiden han skulle dominere tankene mine.

Det ga seg likevel ikke med en gang. Klokken var rundt 10 på kvelden, og jeg begynte å tenke på om han hadde en familie som ventet på han hjemme. Kanskje han dro ut når barna hadde sovnet. Kanskje hadde han en introvert samboer hjemme, som brukte alenetiden på å lese noen kapitler videre i romanen sin. Eller kanskje han bodde helt alene og alltid løp denne ruten klokken 10 på kvelden.

Jeg bestemte meg for at det var det sistnevnte.

Alle har en bekjent eller slektning som dette. Noen som bor alene, og tilsynelatende gjør akkurat det samme hver dag. Da jeg var yngre var jeg redd for å bli som dette. En folk omtalte som «sær» eller «hun har bodd alene for lenge, og må gjøre ting på sin måte».

Det er interessant at vi har så mye tanker om måten andre lever på. Vi har så vanskelig for å leve oss inn i situasjonen til de som er forskjellige fra oss, men rangerer likevel livene til hverandre ut fra den begrensede informasjonen.

Mens jeg løp og kjente angsten som en vekt over brystet mitt, slo det meg at vi alle søker en slags permanent tilfredshet i livet som vi aldri helt får. Vi har den i perioder, men aldri for lenge. I stedet har vi alle våre mer eller mindre vellykkede måter å komme oss gjennom utilfredsheten på.

Våre egne rutiner.

Jeg tror i de periodene jeg synes ting er særlig vanskelige, er det gjerne fordi jeg lar utilfredsheten ta litt overhånd. Jeg lar den definere meg, og jeg har ikke rigget meg med gode rutiner som jeg klarer å stå i. Jeg tar meg selv i å bli litt misunnelig på personligheten og livet jeg diktet opp til løperen jeg ikke lengre ser foran meg. Jeg innbiller meg at han har en jobb han nesten alltid mestrer og at han ellers møter ubehaget sitt med å løpe klokken 10 på kvelden. Man kan gjerne kalle det sært hvis man vil, men det er noe funksjonelt med det.

Dette ble en lang tankerekke, men den er fortsatt ikke over. Det er ganske langt rundt innsjøen hvor jeg løp.

Innsikten jeg til slutt nådde, da jeg bare hadde et par kilometer hjem, er at jeg trenger en jobb som ikke overvelder meg i utilfredse perioder. Fordi disse periodene er uungåelige. De kommer i tide og utide. Så da er nøkkelen å jobbe et sted som ikke i seg selv tapper meg mentalt. Jeg kan ikke ha en jobb som jeg bare makter å stå i når jeg har det bra.

Alle eureka-øyblikkene mine føles ofte trivielle når jeg skriver dem ned.

Innsikten over har likevel vist seg å ikke være så åpenbar for meg. De første årene etter universietet har jeg nemlig famlet mye og gått i flere feller.

1. Statusfellen
   Jeg endte opp i IT-bransjen, ikke av interesse eller ferdigheter, men fordi jeg følte den ville gi meg status. Til denne dag liker jeg å fortelle om at jeg jobbet noen år i IT-bransjen.
   
   Når det etter tre forskjellige jobber var åpenbart at jeg hadde veldig lite motivasjon og interesse for IT, gikk jeg rett inn i neste felle.
   
2. Meningsfylt-fellen
   Jeg har en god stund forsøkt å forklare mistrivselen min i IT med at jeg trenger å gjøre noe mer meningsfylt. Kanskje jobbe med mennesker og føle at jeg gjør en forskjell hver dag.

Etter noen måneder som lærervikar har jeg innsett at noe ikke automatisk føles mer meningsfylt bare fordi det involverer nærkontakt med mennesker.

Jeg gjorde det alltid bra på skolen, og hadde lenge en følelse av at jeg kan gjøre nesten hva som helst. Det høres i utgangspunktet uskyldig ut. Problemet er at denne følelsen har stoppet meg fra å virkelig reflektere godt gjennom hva jeg burde jobbe med. At man kan gjøre noe betyr ikke at man burde gjøre det. Og når man har alt for mange ting man føler man kan gjøre, er det lett å ta dårlig motiverte beslutninger som først og fremst skal signalisere noe til andre.

I stedet for å søke jobb ut i fra status og mening, må jeg tenke mer gjennom hvilke oppgaver jeg kan til å makte å gjøre 40 timer i uken, selv når jeg er ulykkelig. Fordi når alt kommer til alt trenger jeg bare de tusenlappene hver måned for å betale ned på studielånet, dekke husleien, mat og drivstoff for å komme meg til fotballtrening.

Kanskje også for å kjøpe meg nytt headset. Det ble litt mye tanker her.

Her om dagen kom jeg over et gammelt fotoalbum fra tiden da jeg var rundt 8 år gammel. Jeg synes det er ganske merkelig å se bilder fra så langt tilbake. Jeg forstår jo at den lille personen med musefletter og sjenert smil er meg, samtidig som jeg i veldig liten grad klarer å leve meg inn i hvordan det var å være nettopp der i livet.

En nesten uforståelig lang rekke med menneskemøter, måltider, UV-stråler, tårer og latterkramper skiller meg fra den lille jenta på bildet. Små og store ting som tåkelegger opplevelsen min av verden mer og mer, jo lengre bakover jeg prøver å kikke.

Det er likevel et viktig unntak. En følelse som var så sterk over så mange år, at jeg fortsatt klarer å skimte den gjennom all tåken.

Følelsen av ufrihet.

Jeg kan huske lyden av moren min som ropte meg hjem fra ballbingen når det var middag. Følelsen av å bli sendt opp trappen for å pusse tennene – vel vitende om at de voksne skulle sitte oppe i flere timer til for å snakke om hva enn voksne snakket om. Alle gangene jeg ble dratt med på kaffebesøk til perifer slekt, samtidig som alle nabobarna var ute å lekte Boksen Går.

Det har derfor aldri forundret meg at man ofte hører barn lengte etter å bli voksen. En trygg og god barndom vil helt uungåelig ha et sterkt element av ufrihet ved seg.

Det som likevel er interessant er at jeg, og jeg vil tro de fleste barn som kommer med uttalelser som «Jeg skulle ønske jeg var voksen og kunne gjøre som jeg ville», 9/10 ganger blir møtt med noe ala «Bare vent du lille venn, når du blir voksen kommer du til å ønske at du var et barn igjen».

Jeg trodde aldri på dette. Det ga virkelig ingen mening for meg.

Likevel, i det jeg satt og studerte bildet av 8 år gamle Ida, tenkte jeg nettopp det; om bare jeg kunne hatt et «Take On Me»-øyeblikk, og bli dratt inn i den verdenen igjen.

Jeg har tenkt en del på denne «aha-opplevelsen» siden. Hva er det med å være voksen som ikke har levd opp til forventningene jeg hadde?

Den eneste logiske konklusjonen jeg kommer til er at jeg faktisk ikke føler meg fri.

Joda, jeg kan legge meg når jeg vil og velge akkurat hvem jeg vil være sammen med og når jeg vil det. Men jeg har også regninger å betale og relasjoner å opprettholde. Det betyr at jeg i praksis tar kveld i tide til å bli uthvilt til jobb dagen etter. Og jeg drar i bursdagsselskaper, også når jeg heller ville blitt hjemme og sett en film.

Dette i seg selv er ikke så veldig interessant. Bare et barns misoppfattelse av livets realiteter. Jeg tror ikke følelsen jeg har av ufrihet stammer fra det å ha en regelmessig døgnrytme. Her skiller følelsene jeg har i dag seg fra dem til Ida, 8 år.

Det er samfunnsstrukturer som styrer mange av valgene jeg tar, og det i seg selv føles ganske uproblematisk. Jeg tror hvor jeg trår feil, er når jeg ser flere strukturer enn dem som egentlig er der. Jeg kaller det fiktive forventninger.

Når jeg ser tilbake på de siste årene av livet mitt, er det veldig lett å se at jeg hadde en tanke om at jeg måtte ha en viss type jobb, bo et visst type sted og leve et visst type liv for å være vellykket. Jeg hadde en underbevisst og sterk følelse av at alle andre veier i livet ville være en skuffelse for dem rundt meg. En skuffelse for meg selv.

Det eneste som er sikkert er at en slik tankegang tok meg til mange ulykkelige steder. Til en viss grad gjør den det fortsatt. Igjen og igjen kjemper jeg mot meg selv for å ikke ta valg basert på hva jeg forestiller meg at andre vil respektere. For de fleste bryr seg jo ikke i det hele tatt, og de som bryr seg vil bare at jeg tar valg som gjør meg lykkelig. At jeg velger veier hvor jeg føler meg fri.

Så jeg ville bedt 8-åringen på bildet om å fortsette med å glede seg til å bli voksen. Selv om hun undervurderer hvor vanskelig det kommer til å være, og ikke en gang vet hvorfor det kommer til å være vanskelig. For hun har helt rett i at på sitt beste, så er det å være voksen ganske nydelig.

Unnskyld meg mens jeg går å kjøper meg litt smågodt selv om det ikke er lørdag.

I går hadde jeg planlagt å bruke timene før et møte i byen på å lete etter et bryllupsantrekk. På forhånd hadde jeg laget liste over bruktbutikker og lokale kjolebutikker, og tatt på meg mine mest komfortable joggesko. Klar for dyst.

Jeg hoppet av 22-bussen og krysset veien for å komme over til den solfylte delen av gaten. Det var den type dag hvor temperaturforskjellen mellom skygge og sol tilsvarte omtrent tre superundertøylag. Det lå selvfølgelig i kjole-oppdraget mitt sin natur at jeg måtte kle av og på meg en del ganger, og jeg hadde dermed lagt meg på solsiden av klesskalaen.

Etter få minutters gange kunne jeg skimte Fretex i enden av gaten. I det jeg skulle til å krysse veien enda en gang stoppet kroppen min instinktivt utenfor et butikkvindu. Det var ingen skilt som avslørte nøyaktig hvilken forretning jeg hadde kommet til, men de tre utstilte vinylspillerne i vinduet minnet meg på grammofonen til bestefaren min.

Jeg hadde funnet den nedstøvet på hytta hans i fjor høst. Det jeg først trodde var en sliten dokumentkoffert, viste seg å være en nydelig grammofon fra 30-tallet – en sånn man fysisk må sveive opp. Bestefar hadde bare smilt til meg da jeg forlangte en forklaring på hvorfor jeg aldri var blitt gjort oppmerksom på eksistensen til en så kult duppeditt. Tonen min myknet likevel litt da han ikke hadde noen innvendinger til at jeg tok med grammofonen hjem for å fikse den opp.

Rent mekanisk så grammofonen ut til å fungere helt fint. Den grusomme lyden den produserte så heller ut til å være en konsekvens av en fryktelig slitt stift. Da et raskt internettsøk ikke ga meg noen lett måte å få tak i nye stifter på, la jeg hele prosjektet litt til side. Jeg var innom tanken om 3D-printing, men klarte aldri helt å finne ut av hvilket materiale kunne brukt.

Dette fører oss frem til gårsdagen. Jeg brettet sammen listen med kjolebutikker, tok av meg headsetet og åpnet forsiktig døren til vinylbutikken. På innsiden ble jeg møtt av esker som stod hulter til bulter og noen få vinylspillere og høyttalere plassert tilsynelatende tilfeldig rundt på gulvet. Det tok noen sekunder før jeg registrerte det grå hodet som stakk opp bak en liten skillevegg. «Hee-ei..?», prøvde jeg forsiktig.

På dette tidspunktet var jeg like usikker på om dette var en butikk, som jeg var om denne mannen faktisk jobbet her. Han svarte i alle fall ikke, og først når jeg tittet rundt skilleveggen forstod jeg at han lå henslengt i sin egen verden og lyttet intenst til et eller annet langrennsløp på radioen.

Da jeg endelig fikk blikkontakt, sa han fortatt ikke noe, og han skrudde heller ikke ned lyden av kommentatorene. Jeg prøvde igjen, litt mer bestemt denne gangen: «Hei, jeg lurte bare på om du har stifter? Sånne til 78 plater?». Han stirret på meg lenge nok til å overbevise meg om at jeg hadde stilt et fryktelig dumt spørsmål.

«Stifter til 78-plater?», gjentok han til slutt. Jeg klemte rundt kjolebutikklisten i lommen, og angret på at jeg i det hele tatt hadde gått inn her. Mannen dro fram noe som lignet på en gigantisk doseringsboks med stifter, mens han sa «Jeg har over 100 typer forskjellige stifter, men stifter til 78-plater, det har jeg ikke hatt på mange mange år.» Litt lettet over at det var det, takket jeg ham raskt og snudde meg for å gå. «Men vent litt!». Uten å forklare hvorfor jeg skulle vente, og fortsatt uten å skru ned den ubehagelig høye radioen, tok han opp telefonen og slo et nummer.

«Hei, Thomas! Hvordan går det? Alt bra med fruen? Og du var nettopp borte i statene? …» Jeg ble stående forvirret å lytte i et par minutter, før han endelig spurte «men ja, du, har du tilfeldigvis noen stifter til 78-plater?». Aha, tenkte jeg, han prøver faktisk å hjelpe meg. Det ble raskt tydelig at heller ikke Thomas hadde stifter, men jeg forstod at dette ikke kom til å stoppe denne mannen fra å fortsette samtalen, så jeg hevet hånden og mimet et takk, før jeg for andre gang snudde meg for å gå. «Hey, vent litt,», jeg snudde meg, «jeg skal høre med en annen kar også». Jeg ristet på hodet, og prøvde å forsikre han om at det ikke var så farlig. Så viktig var det ikke med den stiften. Ansiktet hans bar absolutt ingen preg av å ha registert hva jeg sa, og han begynte å slå et nytt nummer.

Det viste seg at heller ikke Anders – det andre anropet – hadde stifter. Men det endte ikke der, grammofonfyren stoppet ikke før han hadde ringt, småpratet og catchet opp med seks andre grammofonfolk. Kanskje burde jeg bare ha insistert på å gått – jeg hadde trossalt kjole-ærendet mitt. Men fyren prøvde tross alt å hjelpe meg, og etter den andre telefonsamtalen hadde jeg allerede begynt å se konturene av en morsom historie jeg kunne gjenfortelle til framtidige middagsselskap.

Etter seks anrop så selv grammofonfyren ut til å gi opp. Han ba i stedet om å få nummeret mitt i tilfellet han klarte å skaffe stiftene på en eller annen måte. Jeg takket han, denne gangen mer genuint og varmt enn den første.

Det burde kanskje ikke overrasket meg at han ikke var helt ferdig.

For nå begynte omvisningen. Han gikk fra spiller til spiller i det lille lokalet og fortalte meg alle tekniske detaljer og historiske finurligheter han kunne komme på. Mye handlet om Japan. Omvisningen ble kun avbrutt av et undervinings-segment hvor han dro fram et whiteboard og ga meg en innføring i fysikken bak vinylplater. Et par ganger prøvde jeg å skyte inn kommentarer og innspill. Hvis han registrerte dette ga han ikke noe utrykk for det.

Det hele ble rundet av med en overraskende innføring i Mari Boine sin innflytelse på diskomusikk i Paris. For første gang siden jeg kom inn i butikken for 1,5 time siden, skrudde han av radioen. Han åpnet en eller annen musikapp på iPaden sin og spurte meg om hvilken musikk jeg liker. Litt paff over at han for første gang hadde vist et snev av interesse for hvem jeg er, prøvde jeg å komme på et svar som både var sant, og som samtidig ikke ville gjøre at han mistet all respekt for meg. «Ehm, jeg liker mye rart. Jeg har hørt en del på Susanne Sundfør i det siste.», svarte jeg til slutt.

Mannen nikket kort, før han likevel satt på en remikset versjon av en Mari Boine låt. En sånn versjon de spiller på diskosteder i Paris. Om jeg trodde NRK Sporten hadde stått på høyt i sted, ble jeg nå slått i bakken av lydnivået. Høytalere rundt om i hele butikken begynte å pulsere, og innvollene mine vibrerte med musikken. Jeg har aldri vært en audiofil, men det var en helt utrolig fascinerende opplevelse.

Jeg hadde for lengst gitt opp kjoleshoppingen, og begynte å bli litt sent ute til møtet mitt. Jeg lot han likevel spille 3 lange sanger, før jeg insisterte på å dra. Denne gangen takket jeg ham ikke, jeg ga han bare et stort smil, og jeg håper han forstod hvor mye jeg satt pris på alt sammen.

For et liv.

Jeg bor i en liten kjellerleilighet sammen med lillesøsteren min. I går skulle hun ut på festligheter. Litt overraskende for folk som kjenner oss, har hun alltid vært den fornuftige når det kommer til sånne ting. Hun kjenner grensene sine, og jeg bekymrer meg derfor aldri når hun er ute.

Likevel er alltid det siste jeg forteller henne før hun drar at hun bare må ringe. Samme hva klokken er eller hvor hun er; jeg kommer. Hun er som sagt veldig fornuftig, så det er et av den typen beleilige utsagn som får meg til å høres grei ut, uten å måtte leve opp til det.

Jeg på min side hadde en av mine trøtte kvelder, og sovnet på sofaen før klokka bikka 10. Rett over midnatt våknet jeg av at jeg frøys og gikk og la meg i senga. Jeg sjekket mobilen: ingen anrop eller meldinger fra Marte. Jeg fikk knapt lagt mobilen på nattbordet før jeg hadde sovnet igjen.

Dette kunne vært slutten på historien. Den intelligente leser konkluderer kanskje med at eksistensen av et innlegg som gjenforteller begivenhetene gjør dette usannsynlig. Det ville vært å overvurdere meg – mitt lengste innlegg her inne handler tross alt om en avokadostein som ikke vil spire. Men jo, denne gangen kommer det noe mer. Ikke mye, det skal sies. Men noe.

Rundt klokken 4 skvetter jeg til i sengen. «Ida! Ida! Det er meg!». Marte lener seg over sengen min i et bekymringsverdig godt humør. De indre instinktene mine klarer ikke å bestemme seg for om jeg skal klabbe til henne eller dra fram det nordnorske vokabularet mitt. «Ida jeg er hjemme! Jeg fikk noen til å kjøre meg hjem og jeg var så fornøyd for da slapp jeg jo å plage deg midt på natta ok jeg går og legger meg natta glad i deg jeg skal være stille!».

Marte er kanskje mer fornuftig enn meg når hun drikker, men jeg mister i alle fall ikke all forståelse for ironi. Og jeg vet hva jeg synes er verst.

Du er den eneste som leser her inne, så på ett vis er alle innleggene til deg. Men dette er ekstra mye yil deg.

Jeg gikk tur på en togskinne i dag. En gammel nedlagt en som det gror mose på og ligger ølbokser langs. Mot slutten av traseen kom et annet spor ut fra en gjenvokst skog, og jeg tenkte på deg. På hvordan jeg er glad for at sporene våre møttes for 16 år siden.

Så lo jeg for meg selv og skulle ønske du var her så vi kunne le sammen og være enige om hvordan vi virkelig må slutte å bruke spor og veier som metaforer for livet.

Det er fascinerende hvordan du føler du vet hvem noen er uten å egentlig kjenne dem i det hele tatt. De fleste menneskene jeg er borti i løpet av en vanlig dag er bekjente. Folk jeg godt vet hvem er, nikker til og kanskje har kortere samtaler med på ukentlig basis. Det er fort gjort å glemme at man egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt.

Denne uken har jeg hatt flere aha-opplevelser hvor jeg av ulike grunner har havnet i en lengre prat med noen på tomannshånd. Dette er alle folk jeg har jobbet med i over ett år og føler jeg vet hvem er. Det er først når vi er alene og samtalen får flyte fritt at jeg forstår at jeg ikke vet noen ting om dem.

Det viser seg at den stressa familiefaren også liker smal undergrunnsmusikk, og kan fortelle meg om hver eneste bortgjemte spillested i hele byen. Apropos musikk, så har vi den merkelige hundeelskeren som skriver musikk på fritiden og har hatt et kjellerband hele tiden.

Jeg forstår at ikke alle samtaler kan være som disse, men jeg skulle kanskje ønske jeg var bedre på å vise at jeg er nysgjerrig på folk. For jeg er jo egentlig det, det faller meg bare ikke alltid inn å grave på den måten.

Jeg sliter med at jeg blir overstimulert av helt vanlige dager hvor jeg kun er på jobb og drar hjem. Det er folk og lyder overalt, og hodet mitt får ikke fred til å tenke. Mens de sjeldne dagene jeg har helt for meg selv har en tendens til å bli slitsomme fordi jeg tenker alt for mye og går inn i lange spiraler med meg selv.

Øyeblikkene jeg føler ro er typisk når jeg blir oppslukt av noe. Enten det er en samtale, en bok, et snekkerprosjekt eller en oppgave på jobben. Jeg må finne ut av hvordan jeg kan øke forekomsten av slike opplevelser i hverdagen.

Kanskje jeg ikke trenger å leve så veldig annerledes, men jeg må bli bedre til å være til stedet i øyeblikket. I stedet for å gå gjennom dagens samtaler i hodet mens jeg vasker opp, kan jeg prøve å virkelig legge merke til varmen rundt oppvaskhanskene og hvordan skålen kjennes i hånden.

Jeg må runde av her fordi jeg skal rekke en fotballtrening. Men det får meg til å tenke på at jeg tror mye av grunnen til at jeg elsker å spille fotball, er at jeg er fullstendig i øyeblikket mens jeg spiller. Jeg tenker kun på neste pasning eller takling.

Et mål fremover må være å fotballifisere mer av livet mitt.

Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å leke i snøen.

Jeg tror det startet i barndommen da vi bodde på yttersiden av Senja. Her pleide det å komme enorme mengder snø hver vinter. De beste årene nådde den helt opp til taket. Dette ga selvfølgelig endeløse muligheter. For eksempel pleide jeg å stupe kråke fra garasjetaket. En annen favoritt var å sitte i snømåken og la foreldrene mine kaste meg utfor en liten skrent ved huset. I den samme skrenten pleide vi lage store snøhuler hvor vi drakk kakao og tente lys på kveldene.

Det ble aldri helt det samme etter vi flyttet sørover. Litt fordi det ikke kommer de samme mengdene med snø her, men mest fordi jeg ble eldre. Rundt midten av tenårene forstod jeg at jeg burde synes det er litt flaut å leke i snøen. Å bygge snømann ble plutselig noe man bare kunne gjøre ironisk eller fordi man passet barn. Og aking ble byttet ut med langrenn – som tross alt er en treningsform.

Selv om jeg under all selvbevisstheten fortsatt ble ustanselig glad av å leke i snøen, var det noe jeg kom til å neglisjere og undertrykke de neste årene av livet mitt.

Helt fram til året jeg fylte 23.

Denne vinteren føltes mørkere enn vanlig. Et nær relasjon ble alvorlig syk, vi var inni en vanskelig fase av coronapandemien og jeg prøvde komme meg gjennom tredje semester av en mastergrad jeg ikke var særlig motivert for.

Kanskje er det sånn når man er inni en tung periode at man lengter tilbake til problemfrie barndomsår. Da snøen kom dette året betydde det i alle fall mer enn på lenge.

Jeg kledde på meg, dro ut i hagen til foreldrene mine og begynte å lage snømenn og snøborger. Sånn kunne jeg holde på flere timer til dagen. Jeg kom inn igjen med røde kinn, gjennomvåte ullvotter og sov som et barn de nettene. Kombinasjonen av å få en pause fra alt av skjermer og slite meg fysisk ut var nøyaktig det jeg trengte denne vinteren. Jeg forstod at å leke i snøen ikke kom til å fikse de underliggende problemene mine, men det ble en måte å finne tilbake til barnet i meg på. Jeg lærte meg å finne glede i de små tingene.

Denne vinteren bor jeg på Sørvestlandet – et sted de ikke er vant til at snøen legger seg. Kanskje det var for å ønske meg velkommen værgudene i år ga regionen uvanlig mye snø. Mens jeg var ute å måkte tunet hvor jeg bor kom jeg i prat med en nabo. Vi ble enige om at det var noe unektelig magisk med måten hele opplevelsen av gata ble forrandret av det stadig tykkere laget med snø.

Den kvelden tenkte jeg at det å lage plass til barnet i meg, og la meg selv glede meg over små ting er som en superkraft. Det er bare litt morsomt at jeg måtte bli voksen før jeg forstod det.

For et par måneder siden fikk jeg et innfall om å så avokadoplanter.

Alt starter på mange måter med at jeg er alt for glad i smør. Er det ikke sånn alle gode historier begynner?

Jeg er i alle fall enormt glad i smør. Og da mener jeg ordentlig meierismør – sånn som smelter på tungen og danser ned ganen. Det har gått så langt at moren min nå kjøper en ekstra pakke smør hver gang hun vet jeg kommer hjem. Man kan kanskje stille spørsmål til måten hun bygger opp under denne avhengigheten jeg har- men ingen skal si at hun ikke lar meg være den jeg er.

Jeg elsker smør, men jeg forstår selvfølgelig at det ikke er bra for meg. Mer enn en gang har jeg spist opp en hel pakke bremykt på en kveld. Vanligvis kan jeg gjøre dette uten å blunke, men det var en kveld i november hvor magen min plutselig sa nei. Hvem vet, kanskje det var et slags internt overlevelsesinstinkt i kroppen som så en blodpropp komme – alt smøret kom i alle fall opp samme vei det hadde gått ned.

For første gang begynte jeg å virkelig revurdere denne veien jeg hadde valgt i livet. Var tiden kommet for å kjøpe plantemargarin?

Nei – jeg var villig til å endre meg, men jeg må tross alt være i stand til å se meg selv i speilet også. Jeg måtte finne på noe annet.

En ytterlig kompliserende faktor i saken er at jeg spiser stekte egg på brød til middag i snitt 5 ganger i uken. Å fjerne smørlaget i mellom brødet og egget uten noen form for erstatning hadde blitt en betydelig reduksjon i livkvalitet.

Enter avokado… Det høres kanskje rart ut, men jeg fant etterhvert ut at avokado er en ganske god erstatning for meierismør på skiver. Noe med fetheten og konsistensen fungerer bare utrolig bra. Så fra å kjøpe tre pakker smør i uken gikk jeg over til å kjøpe et nett med avokadoer.

Historien kunne stoppet her. Og det gjør den på mange måter, men denne overgangen til avokadoer fikk uante konsekvenser for meg. For plutselig satt jeg i besittelse av veldig mange avokadosteiner.

I starten kastet jeg dem uten å tenke meg om. Og det er jo kanskje ikke så mye å tenke over heller. Men av en eller annen grunn begynte dette å føles feil på et tidspunkt. Det var som å kaste potensiale rett i søpla og spytte på det. Hvor spyttet kommer fra vet jeg ikke helt, men sånn føltes det i alle fall!

Så jeg begynte å legge steinene i vann. Masse masse frø. Etter et par uker hadde vi ingen drikkeglass igjen til å drikke av. Hele kjøkkenbenken var fult opp av avokadosteiner i vann.

Hver dag byttet jeg ut vannet, jeg vasket steinene og satt dem på varme, lyse steder. Og hver dag så de helt like ut.

Etter en måned var jeg i ferd å gi opp. Det vil si – søsteren min hadde gått lei av å drikke vann ved å stikke hodet under springen.

Jeg begynte å kaste dem – en etter en. Som jeg skulle gjort fra starten. Men i det jeg tenkte denne tanken og var i ferd med å kaste den nest siste steinen kjente jeg noe mykt stikke ut fra den.

Den hadde vært gjemt mellom andre steiner, på en sånn måte at jeg ikke hadde merket at roten hadde begynt å vokse! I euforien løp jeg rett ned til europris for å skaffe plantejord og blomsterpotte.

Da jeg kom hjem fylte jeg potten forsiktig opp med jord og lagde en symmetrisk fordypning i midten. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg var kommet til dette punktet. Og før jeg greide komme over det ble tankene mine avbrutt av et øredøvende, men nesten lydløst knekk. Roten knakk av på midten.

Jeg var knust. Jeg er knust. For her stopper historien.

Den amputerte steinen ligger nedslengt i jorden som en påminnelse på alle mine begrensninger som menneske.

God helg.