Å leke i snøen

Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å leke i snøen.

Jeg tror det startet i barndommen da vi bodde på yttersiden av Senja. Her pleide det å komme enorme mengder snø hver vinter. De beste årene nådde den helt opp til taket. Dette ga selvfølgelig endeløse muligheter. For eksempel pleide jeg å stupe kråke fra garasjetaket. En annen favoritt var å sitte i snømåken og la foreldrene mine kaste meg utfor en liten skrent ved huset. I den samme skrenten pleide vi lage store snøhuler hvor vi drakk kakao og tente lys på kveldene.

Det ble aldri helt det samme etter vi flyttet sørover. Litt fordi det ikke kommer de samme mengdene med snø her, men mest fordi jeg ble eldre. Rundt midten av tenårene forstod jeg at jeg burde synes det er litt flaut å leke i snøen. Å bygge snømann ble plutselig noe man bare kunne gjøre ironisk eller fordi man passet barn. Og aking ble byttet ut med langrenn – som tross alt er en treningsform.

Selv om jeg under all selvbevisstheten fortsatt ble ustanselig glad av å leke i snøen, var det noe jeg kom til å neglisjere og undertrykke de neste årene av livet mitt.

Helt fram til året jeg fylte 23.

Denne vinteren føltes mørkere enn vanlig. Et nær relasjon ble alvorlig syk, vi var inni en vanskelig fase av coronapandemien og jeg prøvde komme meg gjennom tredje semester av en mastergrad jeg ikke var særlig motivert for.

Kanskje er det sånn når man er inni en tung periode at man lengter tilbake til problemfrie barndomsår. Da snøen kom dette året betydde det i alle fall mer enn på lenge.

Jeg kledde på meg, dro ut i hagen til foreldrene mine og begynte å lage snømenn og snøborger. Sånn kunne jeg holde på flere timer til dagen. Jeg kom inn igjen med røde kinn, gjennomvåte ullvotter og sov som et barn de nettene. Kombinasjonen av å få en pause fra alt av skjermer og slite meg fysisk ut var nøyaktig det jeg trengte denne vinteren. Jeg forstod at å leke i snøen ikke kom til å fikse de underliggende problemene mine, men det ble en måte å finne tilbake til barnet i meg på. Jeg lærte meg å finne glede i de små tingene.

Denne vinteren bor jeg på Sørvestlandet – et sted de ikke er vant til at snøen legger seg. Kanskje det var for å ønske meg velkommen værgudene i år ga regionen uvanlig mye snø. Mens jeg var ute å måkte tunet hvor jeg bor kom jeg i prat med en nabo. Vi ble enige om at det var noe unektelig magisk med måten hele opplevelsen av gata ble forrandret av det stadig tykkere laget med snø.

Den kvelden tenkte jeg at det å lage plass til barnet i meg, og la meg selv glede meg over små ting er som en superkraft. Det er bare litt morsomt at jeg måtte bli voksen før jeg forstod det.