Avokadosteiner

For et par måneder siden fikk jeg et innfall om å så avokadoplanter.

Alt starter på mange måter med at jeg er alt for glad i smør. Er det ikke sånn alle gode historier begynner?

Jeg er i alle fall enormt glad i smør. Og da mener jeg ordentlig meierismør – sånn som smelter på tungen og danser ned ganen. Det har gått så langt at moren min nå kjøper en ekstra pakke smør hver gang hun vet jeg kommer hjem. Man kan kanskje stille spørsmål til måten hun bygger opp under denne avhengigheten jeg har- men ingen skal si at hun ikke lar meg være den jeg er.

Jeg elsker smør, men jeg forstår selvfølgelig at det ikke er bra for meg. Mer enn en gang har jeg spist opp en hel pakke bremykt på en kveld. Vanligvis kan jeg gjøre dette uten å blunke, men det var en kveld i november hvor magen min plutselig sa nei. Hvem vet, kanskje det var et slags internt overlevelsesinstinkt i kroppen som så en blodpropp komme – alt smøret kom i alle fall opp samme vei det hadde gått ned.

For første gang begynte jeg å virkelig revurdere denne veien jeg hadde valgt i livet. Var tiden kommet for å kjøpe plantemargarin?

Nei – jeg var villig til å endre meg, men jeg må tross alt være i stand til å se meg selv i speilet også. Jeg måtte finne på noe annet.

En ytterlig kompliserende faktor i saken er at jeg spiser stekte egg på brød til middag i snitt 5 ganger i uken. Å fjerne smørlaget i mellom brødet og egget uten noen form for erstatning hadde blitt en betydelig reduksjon i livkvalitet.

Enter avokado… Det høres kanskje rart ut, men jeg fant etterhvert ut at avokado er en ganske god erstatning for meierismør på skiver. Noe med fetheten og konsistensen fungerer bare utrolig bra. Så fra å kjøpe tre pakker smør i uken gikk jeg over til å kjøpe et nett med avokadoer.

Historien kunne stoppet her. Og det gjør den på mange måter, men denne overgangen til avokadoer fikk uante konsekvenser for meg. For plutselig satt jeg i besittelse av veldig mange avokadosteiner.

I starten kastet jeg dem uten å tenke meg om. Og det er jo kanskje ikke så mye å tenke over heller. Men av en eller annen grunn begynte dette å føles feil på et tidspunkt. Det var som å kaste potensiale rett i søpla og spytte på det. Hvor spyttet kommer fra vet jeg ikke helt, men sånn føltes det i alle fall!

Så jeg begynte å legge steinene i vann. Masse masse frø. Etter et par uker hadde vi ingen drikkeglass igjen til å drikke av. Hele kjøkkenbenken var fult opp av avokadosteiner i vann.

Hver dag byttet jeg ut vannet, jeg vasket steinene og satt dem på varme, lyse steder. Og hver dag så de helt like ut.

Etter en måned var jeg i ferd å gi opp. Det vil si – søsteren min hadde gått lei av å drikke vann ved å stikke hodet under springen.

Jeg begynte å kaste dem – en etter en. Som jeg skulle gjort fra starten. Men i det jeg tenkte denne tanken og var i ferd med å kaste den nest siste steinen kjente jeg noe mykt stikke ut fra den.

Den hadde vært gjemt mellom andre steiner, på en sånn måte at jeg ikke hadde merket at roten hadde begynt å vokse! I euforien løp jeg rett ned til europris for å skaffe plantejord og blomsterpotte.

Da jeg kom hjem fylte jeg potten forsiktig opp med jord og lagde en symmetrisk fordypning i midten. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg var kommet til dette punktet. Og før jeg greide komme over det ble tankene mine avbrutt av et øredøvende, men nesten lydløst knekk. Roten knakk av på midten.

Jeg var knust. Jeg er knust. For her stopper historien.

Den amputerte steinen ligger nedslengt i jorden som en påminnelse på alle mine begrensninger som menneske.

God helg.