Hvorfor jeg er her? Vel, jeg kunne spurt deg om det samme. Det er uansett hyggelig med litt selskap, så velkommen skal du være.
Jeg opprettet denne siden en gang i 2018. Målet den gangen var å motivere meg selv til å skrive og reflektere mer. Det fungerte ikke i det hele tatt. Dette har nå derfor bare blitt et domene jeg betaler en liten slant for, og uregelmessig fyller med flytende tanker eller bilder.
Selv om dette, enn så lenge, ikke har blitt hva jeg så for meg, kan jeg i det minste prøve å forklare litt bedre hvor denne trangen til å skrive kommer fra. Jeg er usikker på om jeg forstår det helt selv, men her er likevel noen spekulasjoner:
- Jeg vil tvinge meg selv til å tenke dypere på ting
I løpet av en dag blir vi bombardert av inntrykk og idéer. Det er som et samlebånd hvor de fleste tankene fyker forbi uten at du rekker å studere dem noe særlig.
I en verden av overfylte almanakker og take-away kaffe, tror jeg det kan ha stor verdi å i blandt plukke opp noen av tankene og undersøke dem nærmere.
- Det er terapautisk å skrive
Inni hodet får tanker lov til å eksistere i en slags spagetti-tilstand. Det er noe tilfredstillende med prosessen hvor du forsøker å strukturere dem til noe logisk sammenhengende.
- Jeg vil bli bedre til å kommunisere
Kommunikasjon er broen som forbinder deg til andre mennesker. Ordene du bruker og rekkefølgen du bruker dem i betyr noe. Det er en ting å tenke en tanke for seg selv; det er noe veldig annet å presentere den på en god måte til alle som ikke har vært fanget i hodet ditt de siste tiårene og deler alle dine kognetive biaser.
Dette punktet er særlig viktig siden diskusjon med andre ofte er nødvendig for å løse opp i spagetti-rotet (se punkt 2.). - Jeg vil bli sett og forstått
Er det ikke det vi alle vil? Et av favorittsitatene mine gjennom tidene er fra den nydelige filmen Before Sunrise (1995), hvor hovedkarakteren Celine spør: «Isn’t everything we do in life a way to be loved a little more?». Sånn er det i alle fall for meg.
Neida, det er ingenting er galt med å tenke stille. Men her var vi da. Eller… er du her fortsatt?
Jeg bare tenker høyt 