Jeg hadde en hektisk dag på jobb og en haug med ærender etterpå. Klokka ble 20:30 før jeg var gjennom alt på listen min. Jeg kjørte fra butikken og hjemover, klar for en lang dusj og litt te på sofaen. Men noen minutter før jeg kom fram måtte jeg revurdere planene mine.
Jeg så noen barn løpe rundt i ballbingen hvor vi bor. Jeg kjørte av veien og parkerte bilen. Vi snakker om ganske små barn, så jeg gamblet på at leggetiden deres nærmet seg, mens jeg begynte løpe noen rolige runder på friidrettbanenen like ved.
Det var en fin, ganske mild kveld, så jeg hadde ikke noe i mot å bevege meg rundt på den måten. Etter den sjette runden gikk den første gutten hjem. Innen den åttende var de alle borte.
Jeg løp bort til bilen og lempet ut ballen min. Jeg har ikke pumpet den siden jeg kjøpte den for et år siden, men den gjorde fortsatt nytten.
Flomlys, små barnespor i snøen som avslører det grønne plastikkdekket. Jeg ble tatt rett tilbake til sene kvelder i barndommen. Jeg synes det var så stas å få spille med de eldre naboene, og ble knust hver gang moren min ropte meg hjem.
Der løp jeg rundt alene kl 9 om kvelden som en 25 åring. Jeg trikset og skjøt ballen fra vegg til vegg. Moren min ropte meg aldri hjem i kveld, men en liten stemme i hodet mitt minte meg på at det kommer en ny lang dag i morgen. Hvis jeg er heldig kan jeg kanskje avslutte den også i barndommen. Det er de beste dagene.
Jeg bare tenker høyt 