Internetthelvete og ting som ordner seg

Jeg har aldri måtte tenke på internett i mitt liv. Jeg vet at vi ikke hadde det da jeg var liten, men en dag fikk vi det og siden har vi bare hatt det. Etter jeg ble voksen og flyttet for meg selv har jeg alltid bodd steder hvor internett var ordnet for meg. Spol fram til den 5. plassen jeg bor siden jeg flyttet ut, og BAM! Punkt nummer 7 i kontrakten: «Leietakeren er selv ansvarlig for å anskaffe seg internett». Det fikk meg til å stoppe opp et halvt sekund, men pytt, tenkte jeg. Internett… Hvor vanskelig kan det være?

Jeg har alltid hatt en holdning om at jeg kan finne ut av det meste hvis jeg bare setter meg inn i det. Joda, jeg er litt idiot, men det er også de fleste andre – så hvis de får det til, hvorfor ikke jeg?

Det første jeg la merke til i leiligheten var en lang kabel med ethernet-ende som stakk ut av veggen på soverommet mitt. Under visningen husker jeg leietakeren min kommenterte den i samme setning som han nevnte internett. Jeg var ganske sikker på at det var en sammenheng her. Jeg husker jeg på et tidspunkt stakk kabelen inn i pcen min uten at noe skjedde. Jeg trodde ikke egentlig det kom til å være så lett, men det var verdt et forsøk.

Neste steg var å Google ting som «internett best i test» og «hvilket internett burde jeg ha». Dette tok meg til informative sider. Men begrep som «fiber», «bredbånd» og «150 over 150» gjorde meg bare stresset. Jeg dro derfor bare til en elkjøp butikk og forklarte at jeg trengte nett så fort som mulig, vær så snill hjelp.

Da jeg dro derfra hadde jeg kjøpt mobilt bredbånd. Ikke fordi det var det de anbefalte, men fordi det ikke krevde installasjon eller ventetid eller noe som helst. Jeg kunne bare trykke på en knapp på en liten boks de sendte med meg, og så skulle det funke.

Og det gjorde det en stund. Livet gikk videre og nå hadde jeg for første gang i livet skaffet meg internett helt selv. Jeg ga det et middels morsomt navn og feiret med å se Gudfaren på Netflix den kvelden. Den første regningen kom etter et par måneder, og jeg forstod umiddelbart at her hadde noe gått riv, ruskende galt.

3000 kroner for en måned med internett. Jeg visste ikke mye, men jeg var ganske sikker på at foreldrene mine aldri hadde betalt sånne beløp. Men nå hadde jeg nå en gang brukt tid og penger på å ta dette valget om mobilt bredbånd, så jeg kjente på en slags plikt til å beholde det. En liten stund i alle fall, og jeg hadde kanskje godt av å være mindre på nettet uansett.

Spol framover noen måneder, og flere store regninger, så flyttet søsteren min inn. Det var nå jeg forstod at dette ikke gikk lenger. Strømregningen hadde allerede begynt å flå oss, og nå betalte vi enorme summer for et ustabilt nett, bare fordi jeg ikke gadd å sette meg skikkelig inn i hvordan dette funker.

En kveld satt jeg meg ned ved pcen, jeg åpnet en nettleser i visshet om at jeg helte penger ned i dass for hvert minutt jeg brukte på å fortsatt ikke forstå hva fiber er og om jeg har det. Jeg løftet pannen opp fra pulten, satt på litt te-vann og la meg på sofaen – utslitt av å ikke ha oppnådd noen ting som helst.

Over meg hørte jeg nabojenta løpe over gulvet. Jeg så mot mobilen min, stirret tilbake opp i taket, før jeg mismodig dro meg selv opp av sofaen og plukket mobilen opp fra pulten.

«Hei, jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skaffer meg internett, har du noen tips?». Nei. Jeg hvisket ut meldingen. Jeg hadde bodd her i over et halvt år på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke innrømme at jeg fortsatt ikke hadde forstått hvordan jeg kan se Netflix uten å ta opp en ekstra deltidsjobb. «Hei! Vurderer å bytte internettleverandør. Er du fornøyd med det dere bruker? Forresten, takk for at du satt ut søppelboksene mine i mårrest. Ida.» Etter 30 sekunder tikker det inn et kort svar: «Hei, bruker altibox vi. Veldig fornøyd. Kan øke linjen hvis du vil være med på den:)».

Nå vippser jeg naboen 400kr i måneden og har et raskt og velfungerende nett. Det er ikke første gang jeg kaster tusenlapper vekk i måneden fordi jeg ikke liker å spørre om hjelp. Jeg skal klare meg selv jeg.

Takk til mine snille snille naboer. Jeg vet fortsatt ikke hva fiber er og om jeg har det, men nå skal jeg i alle fall se en film hjemme, uten at jeg taper penger på å ikke dra å se den på kino. For en verden og hvilket liv.