Jeg bor i en liten kjellerleilighet sammen med lillesøsteren min. I går skulle hun ut på festligheter. Litt overraskende for folk som kjenner oss, har hun alltid vært den fornuftige når det kommer til sånne ting. Hun kjenner grensene sine, og jeg bekymrer meg derfor aldri når hun er ute.
Likevel er alltid det siste jeg forteller henne før hun drar at hun bare må ringe. Samme hva klokken er eller hvor hun er; jeg kommer. Hun er som sagt veldig fornuftig, så det er et av den typen beleilige utsagn som får meg til å høres grei ut, uten å måtte leve opp til det.
Jeg på min side hadde en av mine trøtte kvelder, og sovnet på sofaen før klokka bikka 10. Rett over midnatt våknet jeg av at jeg frøys og gikk og la meg i senga. Jeg sjekket mobilen: ingen anrop eller meldinger fra Marte. Jeg fikk knapt lagt mobilen på nattbordet før jeg hadde sovnet igjen.
Dette kunne vært slutten på historien. Den intelligente leser konkluderer kanskje med at eksistensen av et innlegg som gjenforteller begivenhetene gjør dette usannsynlig. Det ville vært å overvurdere meg – mitt lengste innlegg her inne handler tross alt om en avokadostein som ikke vil spire. Men jo, denne gangen kommer det noe mer. Ikke mye, det skal sies. Men noe.
Rundt klokken 4 skvetter jeg til i sengen. «Ida! Ida! Det er meg!». Marte lener seg over sengen min i et bekymringsverdig godt humør. De indre instinktene mine klarer ikke å bestemme seg for om jeg skal klabbe til henne eller dra fram det nordnorske vokabularet mitt. «Ida jeg er hjemme! Jeg fikk noen til å kjøre meg hjem og jeg var så fornøyd for da slapp jeg jo å plage deg midt på natta ok jeg går og legger meg natta glad i deg jeg skal være stille!».
Marte er kanskje mer fornuftig enn meg når hun drikker, men jeg mister i alle fall ikke all forståelse for ironi. Og jeg vet hva jeg synes er verst.
Jeg bare tenker høyt 