Ufrihet

Her om dagen kom jeg over et gammelt fotoalbum fra tiden da jeg var rundt 8 år gammel. Jeg synes det er ganske merkelig å se bilder fra så langt tilbake. Jeg forstår jo at den lille personen med musefletter og sjenert smil er meg, samtidig som jeg i veldig liten grad klarer å leve meg inn i hvordan det var å være nettopp der i livet.

En nesten uforståelig lang rekke med menneskemøter, måltider, UV-stråler, tårer og latterkramper skiller meg fra den lille jenta på bildet. Små og store ting som tåkelegger opplevelsen min av verden mer og mer, jo lengre bakover jeg prøver å kikke.

Det er likevel et viktig unntak. En følelse som var så sterk over så mange år, at jeg fortsatt klarer å skimte den gjennom all tåken.

Følelsen av ufrihet.

Jeg kan huske lyden av moren min som ropte meg hjem fra ballbingen når det var middag. Følelsen av å bli sendt opp trappen for å pusse tennene – vel vitende om at de voksne skulle sitte oppe i flere timer til for å snakke om hva enn voksne snakket om. Alle gangene jeg ble dratt med på kaffebesøk til perifer slekt, samtidig som alle nabobarna var ute å lekte Boksen Går.

Det har derfor aldri forundret meg at man ofte hører barn lengte etter å bli voksen. En trygg og god barndom vil helt uungåelig ha et sterkt element av ufrihet ved seg.

Det som likevel er interessant er at jeg, og jeg vil tro de fleste barn som kommer med uttalelser som «Jeg skulle ønske jeg var voksen og kunne gjøre som jeg ville», 9/10 ganger blir møtt med noe ala «Bare vent du lille venn, når du blir voksen kommer du til å ønske at du var et barn igjen».

Jeg trodde aldri på dette. Det ga virkelig ingen mening for meg.

Likevel, i det jeg satt og studerte bildet av 8 år gamle Ida, tenkte jeg nettopp det; om bare jeg kunne hatt et «Take On Me»-øyeblikk, og bli dratt inn i den verdenen igjen.

Jeg har tenkt en del på denne «aha-opplevelsen» siden. Hva er det med å være voksen som ikke har levd opp til forventningene jeg hadde?

Den eneste logiske konklusjonen jeg kommer til er at jeg faktisk ikke føler meg fri.

Joda, jeg kan legge meg når jeg vil og velge akkurat hvem jeg vil være sammen med og når jeg vil det. Men jeg har også regninger å betale og relasjoner å opprettholde. Det betyr at jeg i praksis tar kveld i tide til å bli uthvilt til jobb dagen etter. Og jeg drar i bursdagsselskaper, også når jeg heller ville blitt hjemme og sett en film.

Dette i seg selv er ikke så veldig interessant. Bare et barns misoppfattelse av livets realiteter. Jeg tror ikke følelsen jeg har av ufrihet stammer fra det å ha en regelmessig døgnrytme. Her skiller følelsene jeg har i dag seg fra dem til Ida, 8 år.

Det er samfunnsstrukturer som styrer mange av valgene jeg tar, og det i seg selv føles ganske uproblematisk. Jeg tror hvor jeg trår feil, er når jeg ser flere strukturer enn dem som egentlig er der. Jeg kaller det fiktive forventninger.

Når jeg ser tilbake på de siste årene av livet mitt, er det veldig lett å se at jeg hadde en tanke om at jeg måtte ha en viss type jobb, bo et visst type sted og leve et visst type liv for å være vellykket. Jeg hadde en underbevisst og sterk følelse av at alle andre veier i livet ville være en skuffelse for dem rundt meg. En skuffelse for meg selv.

Det eneste som er sikkert er at en slik tankegang tok meg til mange ulykkelige steder. Til en viss grad gjør den det fortsatt. Igjen og igjen kjemper jeg mot meg selv for å ikke ta valg basert på hva jeg forestiller meg at andre vil respektere. For de fleste bryr seg jo ikke i det hele tatt, og de som bryr seg vil bare at jeg tar valg som gjør meg lykkelig. At jeg velger veier hvor jeg føler meg fri.

Så jeg ville bedt 8-åringen på bildet om å fortsette med å glede seg til å bli voksen. Selv om hun undervurderer hvor vanskelig det kommer til å være, og ikke en gang vet hvorfor det kommer til å være vanskelig. For hun har helt rett i at på sitt beste, så er det å være voksen ganske nydelig.

Unnskyld meg mens jeg går å kjøper meg litt smågodt selv om det ikke er lørdag.