Jeg bare tenker høyt

Jeg hadde en hektisk dag på jobb og en haug med ærender etterpå. Klokka ble 20:30 før jeg var gjennom alt på listen min. Jeg kjørte fra butikken og hjemover, klar for en lang dusj og litt te på sofaen. Men noen minutter før jeg kom fram måtte jeg revurdere planene mine.

Jeg så noen barn løpe rundt i ballbingen hvor vi bor. Jeg kjørte av veien og parkerte bilen. Vi snakker om ganske små barn, så jeg gamblet på at leggetiden deres nærmet seg, mens jeg begynte løpe noen rolige runder på friidrettbanenen like ved.

Det var en fin, ganske mild kveld, så jeg hadde ikke noe i mot å bevege meg rundt på den måten. Etter den sjette runden gikk den første gutten hjem. Innen den åttende var de alle borte.

Jeg løp bort til bilen og lempet ut ballen min. Jeg har ikke pumpet den siden jeg kjøpte den for et år siden, men den gjorde fortsatt nytten.

Flomlys, små barnespor i snøen som avslører det grønne plastikkdekket. Jeg ble tatt rett tilbake til sene kvelder i barndommen. Jeg synes det var så stas å få spille med de eldre naboene, og ble knust hver gang moren min ropte meg hjem.

Der løp jeg rundt alene kl 9 om kvelden som en 25 åring. Jeg trikset og skjøt ballen fra vegg til vegg. Moren min ropte meg aldri hjem i kveld, men en liten stemme i hodet mitt minte meg på at det kommer en ny lang dag i morgen. Hvis jeg er heldig kan jeg kanskje avslutte den også i barndommen. Det er de beste dagene.

Jeg har aldri måtte tenke på internett i mitt liv. Jeg vet at vi ikke hadde det da jeg var liten, men en dag fikk vi det og siden har vi bare hatt det. Etter jeg ble voksen og flyttet for meg selv har jeg alltid bodd steder hvor internett var ordnet for meg. Spol fram til den 5. plassen jeg bor siden jeg flyttet ut, og BAM! Punkt nummer 7 i kontrakten: «Leietakeren er selv ansvarlig for å anskaffe seg internett». Det fikk meg til å stoppe opp et halvt sekund, men pytt, tenkte jeg. Internett… Hvor vanskelig kan det være?

Jeg har alltid hatt en holdning om at jeg kan finne ut av det meste hvis jeg bare setter meg inn i det. Joda, jeg er litt idiot, men det er også de fleste andre – så hvis de får det til, hvorfor ikke jeg?

Det første jeg la merke til i leiligheten var en lang kabel med ethernet-ende som stakk ut av veggen på soverommet mitt. Under visningen husker jeg leietakeren min kommenterte den i samme setning som han nevnte internett. Jeg var ganske sikker på at det var en sammenheng her. Jeg husker jeg på et tidspunkt stakk kabelen inn i pcen min uten at noe skjedde. Jeg trodde ikke egentlig det kom til å være så lett, men det var verdt et forsøk.

Neste steg var å Google ting som «internett best i test» og «hvilket internett burde jeg ha». Dette tok meg til informative sider. Men begrep som «fiber», «bredbånd» og «150 over 150» gjorde meg bare stresset. Jeg dro derfor bare til en elkjøp butikk og forklarte at jeg trengte nett så fort som mulig, vær så snill hjelp.

Da jeg dro derfra hadde jeg kjøpt mobilt bredbånd. Ikke fordi det var det de anbefalte, men fordi det ikke krevde installasjon eller ventetid eller noe som helst. Jeg kunne bare trykke på en knapp på en liten boks de sendte med meg, og så skulle det funke.

Og det gjorde det en stund. Livet gikk videre og nå hadde jeg for første gang i livet skaffet meg internett helt selv. Jeg ga det et middels morsomt navn og feiret med å se Gudfaren på Netflix den kvelden. Den første regningen kom etter et par måneder, og jeg forstod umiddelbart at her hadde noe gått riv, ruskende galt.

3000 kroner for en måned med internett. Jeg visste ikke mye, men jeg var ganske sikker på at foreldrene mine aldri hadde betalt sånne beløp. Men nå hadde jeg nå en gang brukt tid og penger på å ta dette valget om mobilt bredbånd, så jeg kjente på en slags plikt til å beholde det. En liten stund i alle fall, og jeg hadde kanskje godt av å være mindre på nettet uansett.

Spol framover noen måneder, og flere store regninger, så flyttet søsteren min inn. Det var nå jeg forstod at dette ikke gikk lenger. Strømregningen hadde allerede begynt å flå oss, og nå betalte vi enorme summer for et ustabilt nett, bare fordi jeg ikke gadd å sette meg skikkelig inn i hvordan dette funker.

En kveld satt jeg meg ned ved pcen, jeg åpnet en nettleser i visshet om at jeg helte penger ned i dass for hvert minutt jeg brukte på å fortsatt ikke forstå hva fiber er og om jeg har det. Jeg løftet pannen opp fra pulten, satt på litt te-vann og la meg på sofaen – utslitt av å ikke ha oppnådd noen ting som helst.

Over meg hørte jeg nabojenta løpe over gulvet. Jeg så mot mobilen min, stirret tilbake opp i taket, før jeg mismodig dro meg selv opp av sofaen og plukket mobilen opp fra pulten.

«Hei, jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skaffer meg internett, har du noen tips?». Nei. Jeg hvisket ut meldingen. Jeg hadde bodd her i over et halvt år på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke innrømme at jeg fortsatt ikke hadde forstått hvordan jeg kan se Netflix uten å ta opp en ekstra deltidsjobb. «Hei! Vurderer å bytte internettleverandør. Er du fornøyd med det dere bruker? Forresten, takk for at du satt ut søppelboksene mine i mårrest. Ida.» Etter 30 sekunder tikker det inn et kort svar: «Hei, bruker altibox vi. Veldig fornøyd. Kan øke linjen hvis du vil være med på den:)».

Nå vippser jeg naboen 400kr i måneden og har et raskt og velfungerende nett. Det er ikke første gang jeg kaster tusenlapper vekk i måneden fordi jeg ikke liker å spørre om hjelp. Jeg skal klare meg selv jeg.

Takk til mine snille snille naboer. Jeg vet fortsatt ikke hva fiber er og om jeg har det, men nå skal jeg i alle fall se en film hjemme, uten at jeg taper penger på å ikke dra å se den på kino. For en verden og hvilket liv.

Jeg er en person som får mange innfall. Jeg vet ikke hvor vanlig eller uvanlig dette er. For alt jeg vet er det sånn for alle. Men jeg har i alle fall regelmessig en tendens til å grave meg dypt ned i kaninhull av mer eller mindre dårlige ideer. Dette kan for eksempel være at jeg skal gå hele Europa på tvers. Eller at jeg skal bygge et hus fra bunnen av – helt alene. Eller at jeg skal begynne å satse på MMA – en idrett jeg aldri har prøvd, og ærlig talt heller ikke vet så mye om.

De fleste sånne innfall kan jeg tenke intenst på i omtrent en uke. Jeg ser i timesvis på relaterte YouTube-videoer, leser de første 10 sidene med Google-treff og drar venner og bekjente inn i diskusjoner som ender med at de rister på hodet og får en viktig telefonsamtale de umiddelbart må ta. Etter noen dager med intens graving, begynner jeg å kjede meg nedi hullet, og interessen min for temaet ebber raskt ut til et punkt hvor jeg ikke lenger kan huske å noen gang ha brydd meg om noe sånt. De fleste interesser jeg har hatt opp gjennom livet er av denne arten – lidenskapelige, men kortlevde.

Det finnes likevel noen få ting som har klart å klamre seg fast til den kaotiske, smarttelefon-skadde hjernen min. Astronomi er en ting. Her har jeg nok vært hjulpet av at jeg studerte det, og hadde sterke insentiver for å bruke mye tid på temaet. Løping er en annen – noe jeg ble halvveis tvunget med på i barndommen, til den grad at jeg tror jeg til slutt bare har blitt livsavhengig av endorfinene jeg får fra det.

Så har vi skriving da. Den skiller seg fra astronomi og løping i at jeg aldri har klart å opprettholde den som hobby. Jeg synes for så vidt ikke det er noe rart. Jeg, som de fleste andre, drives i stor grad av ytre insentiver, og det finnes ingen ytre insentiver for meg til å skrive. Jeg tjener ikke penger på det, det ligger lite status i det (på nivået jeg driver med det) og det er helt sykt vanskelig.

Det som derimot er litt rart, er at jeg, om og om igjen, kommer tilbake til en tanke om at jeg må skrive. Jeg går rundt i hverdagen og dikterer hendelser jeg står i og refleksjoner jeg gjør meg. Jeg tenker på hvordan jeg kunne struktert historien og detaljer jeg skulle endret for å gjøre den mer interessant. Jeg har flere hundre notater på mobilen med ideer og stikkord til fortellinger.

Skriving skiller seg derfor fra de kortlevde innfallene jeg har, i at det er en langvarig besettelse. Jeg klarer bare ikke finne ut av hvordan jeg overfører det til noe jeg gjør regelmessig – som astronomi og løping – men uten de ytre insentivene. Jeg setter meg derfor som mål i 2023 at jeg skal skrive noe her inne hver eneste uke. Om så bare «I dag har jeg null overskudd til å skrive noe.» eller «Jeg ligger døende på gulvet i leiligheten min etter å ha spist for mange valnøtter – noe jeg vet jeg er allergisk mot, men ærlig talt ikke trodde kunne drepe meg.».

Dette blir muligens en veldig «kvantitet over kvalitet» ting, men det er jo helt meningsløst å snakke om kvalitet når jeg har null kvantitet. Så da kjører vi?