Jeg er en person som får mange innfall. Jeg vet ikke hvor vanlig eller uvanlig dette er. For alt jeg vet er det sånn for alle. Men jeg har i alle fall regelmessig en tendens til å grave meg dypt ned i kaninhull av mer eller mindre dårlige ideer. Dette kan for eksempel være at jeg skal gå hele Europa på tvers. Eller at jeg skal bygge et hus fra bunnen av – helt alene. Eller at jeg skal begynne å satse på MMA – en idrett jeg aldri har prøvd, og ærlig talt heller ikke vet så mye om.
De fleste sånne innfall kan jeg tenke intenst på i omtrent en uke. Jeg ser i timesvis på relaterte YouTube-videoer, leser de første 10 sidene med Google-treff og drar venner og bekjente inn i diskusjoner som ender med at de rister på hodet og får en viktig telefonsamtale de umiddelbart må ta. Etter noen dager med intens graving, begynner jeg å kjede meg nedi hullet, og interessen min for temaet ebber raskt ut til et punkt hvor jeg ikke lenger kan huske å noen gang ha brydd meg om noe sånt. De fleste interesser jeg har hatt opp gjennom livet er av denne arten – lidenskapelige, men kortlevde.
Det finnes likevel noen få ting som har klart å klamre seg fast til den kaotiske, smarttelefon-skadde hjernen min. Astronomi er en ting. Her har jeg nok vært hjulpet av at jeg studerte det, og hadde sterke insentiver for å bruke mye tid på temaet. Løping er en annen – noe jeg ble halvveis tvunget med på i barndommen, til den grad at jeg tror jeg til slutt bare har blitt livsavhengig av endorfinene jeg får fra det.
Så har vi skriving da. Den skiller seg fra astronomi og løping i at jeg aldri har klart å opprettholde den som hobby. Jeg synes for så vidt ikke det er noe rart. Jeg, som de fleste andre, drives i stor grad av ytre insentiver, og det finnes ingen ytre insentiver for meg til å skrive. Jeg tjener ikke penger på det, det ligger lite status i det (på nivået jeg driver med det) og det er helt sykt vanskelig.
Det som derimot er litt rart, er at jeg, om og om igjen, kommer tilbake til en tanke om at jeg må skrive. Jeg går rundt i hverdagen og dikterer hendelser jeg står i og refleksjoner jeg gjør meg. Jeg tenker på hvordan jeg kunne struktert historien og detaljer jeg skulle endret for å gjøre den mer interessant. Jeg har flere hundre notater på mobilen med ideer og stikkord til fortellinger.
Skriving skiller seg derfor fra de kortlevde innfallene jeg har, i at det er en langvarig besettelse. Jeg klarer bare ikke finne ut av hvordan jeg overfører det til noe jeg gjør regelmessig – som astronomi og løping – men uten de ytre insentivene. Jeg setter meg derfor som mål i 2023 at jeg skal skrive noe her inne hver eneste uke. Om så bare «I dag har jeg null overskudd til å skrive noe.» eller «Jeg ligger døende på gulvet i leiligheten min etter å ha spist for mange valnøtter – noe jeg vet jeg er allergisk mot, men ærlig talt ikke trodde kunne drepe meg.».
Dette blir muligens en veldig «kvantitet over kvalitet» ting, men det er jo helt meningsløst å snakke om kvalitet når jeg har null kvantitet. Så da kjører vi?
Jeg bare tenker høyt 