I går løp jeg for første gang på lenge uten lyd på øret. Jeg har lagt merke til at jeg i kaotiske perioder i livet har en tendens til å drukne tankene mine med sanger, podcaster og lydbøker som jeg ikke tar innover meg. Jeg kan lytte til et helt album, uten å kunne gjenta et ord av tekstene. Jeg kan komme gjennom en 20 timers lydbok, og kun når den er ferdig innse at jeg ikke kan gjengi plottet.
I går glemte jeg headsettet mitt hos foreldrene mine, og har derfor noe ufrivillig blitt utsatt for mine egne tanker de siste 24 timene. Det vil si, hjemme kan jeg alltids spille musikk fra høytalerne til mobilen. Hovedproblemet oppstod da jeg skulle ut å løpe meg en tur i går kveld.
Jeg måtte selvfølgelig ikke løpe. Jeg løper sjeldnere nå enn jeg gjorde før, og er ikke avhengig av det som jeg en gang var. Fotball har tatt litt over. Jeg liker fotball fordi jeg har ikke tid til å tenke når jeg spiller. Det handler alltid om neste bevegelse eller neste pasning. De få motoriske kravene til løping gir alt for mye rom til tanker.
Som en habil løper som foretrekker å dra ut veldig tidlig eller veldig sent, er det sjelden jeg blir forbiløpt. Det skjedde derimot i går. Jeg kunne høre at noen kom bak meg rundt en kilometer i forkant. Han løp raskere, men ikke så mye, og forbikjøringen ble derfor noe langdrygd.
La meg gi deg litt mer kontekst, før jeg gir deg et glimt av hodet mitt. Jeg har nettopp lest en krimbok. Det er noe jeg aldri gjør frivillig, men den var en del av bokklubben min. Jeg meg også ekstra forpliktet til å lese boka, siden jeg er vertskap for neste møte. Jeg er ikke mørkeredd av natur, men hver gang jeg ser eller leser krim, har jeg noen uker etterpå hvor jeg er uvanlig skvetten. Nå handlet i tillegg denne krimmen om unge jenter som blir kidnappet mens de går alene i mørket.
Tilbake til løpeturen. Normalt sett ville musikken min overdøvd de lette skrittene til løperen bak meg. Og om jeg likevel skulle hørt dem over spillelisten min, hadde jeg ikke ofret det mye energi. Men så var denne krimboken i bakhodet mitt. De groteske tingene kidnapperen gjorde mot de unge jentene. Et øyeblikk ble jeg litt beroliget av å tenke på at det sikkert er lite overlapp i venn-diagrammet mellom løpere og kidnappere. Men på den andre siden så har mennesker som løper og mennesker som kidnapper kanskje noe av den samme målbevisstheten. Og denne løperen var i tillegg raskere enn meg.
Jeg rakk også å tenke at det kunne være en kvinne. Den tanken gjorde meg litt misfornøyd en stund, for da hadde jeg ingen biologiske argumenter jeg kunne bruke til å unskylde at hun løp raskere.
Til slutt sprang likevel en slank og lettkledd mann forbi meg. Jeg slakket litt av, og lot han springe fra meg, i et håp om å forkorte tiden han skulle dominere tankene mine.
Det ga seg likevel ikke med en gang. Klokken var rundt 10 på kvelden, og jeg begynte å tenke på om han hadde en familie som ventet på han hjemme. Kanskje han dro ut når barna hadde sovnet. Kanskje hadde han en introvert samboer hjemme, som brukte alenetiden på å lese noen kapitler videre i romanen sin. Eller kanskje han bodde helt alene og alltid løp denne ruten klokken 10 på kvelden.
Jeg bestemte meg for at det var det sistnevnte.
Alle har en bekjent eller slektning som dette. Noen som bor alene, og tilsynelatende gjør akkurat det samme hver dag. Da jeg var yngre var jeg redd for å bli som dette. En folk omtalte som «sær» eller «hun har bodd alene for lenge, og må gjøre ting på sin måte».
Det er interessant at vi har så mye tanker om måten andre lever på. Vi har så vanskelig for å leve oss inn i situasjonen til de som er forskjellige fra oss, men rangerer likevel livene til hverandre ut fra den begrensede informasjonen.
Mens jeg løp og kjente angsten som en vekt over brystet mitt, slo det meg at vi alle søker en slags permanent tilfredshet i livet som vi aldri helt får. Vi har den i perioder, men aldri for lenge. I stedet har vi alle våre mer eller mindre vellykkede måter å komme oss gjennom utilfredsheten på.
Våre egne rutiner.
Jeg tror i de periodene jeg synes ting er særlig vanskelige, er det gjerne fordi jeg lar utilfredsheten ta litt overhånd. Jeg lar den definere meg, og jeg har ikke rigget meg med gode rutiner som jeg klarer å stå i. Jeg tar meg selv i å bli litt misunnelig på personligheten og livet jeg diktet opp til løperen jeg ikke lengre ser foran meg. Jeg innbiller meg at han har en jobb han nesten alltid mestrer og at han ellers møter ubehaget sitt med å løpe klokken 10 på kvelden. Man kan gjerne kalle det sært hvis man vil, men det er noe funksjonelt med det.
Dette ble en lang tankerekke, men den er fortsatt ikke over. Det er ganske langt rundt innsjøen hvor jeg løp.
Innsikten jeg til slutt nådde, da jeg bare hadde et par kilometer hjem, er at jeg trenger en jobb som ikke overvelder meg i utilfredse perioder. Fordi disse periodene er uungåelige. De kommer i tide og utide. Så da er nøkkelen å jobbe et sted som ikke i seg selv tapper meg mentalt. Jeg kan ikke ha en jobb som jeg bare makter å stå i når jeg har det bra.
Alle eureka-øyblikkene mine føles ofte trivielle når jeg skriver dem ned.
Innsikten over har likevel vist seg å ikke være så åpenbar for meg. De første årene etter universietet har jeg nemlig famlet mye og gått i flere feller.
- Statusfellen
Jeg endte opp i IT-bransjen, ikke av interesse eller ferdigheter, men fordi jeg følte den ville gi meg status. Til denne dag liker jeg å fortelle om at jeg jobbet noen år i IT-bransjen.
Når det etter tre forskjellige jobber var åpenbart at jeg hadde veldig lite motivasjon og interesse for IT, gikk jeg rett inn i neste felle. - Meningsfylt-fellen
Jeg har en god stund forsøkt å forklare mistrivselen min i IT med at jeg trenger å gjøre noe mer meningsfylt. Kanskje jobbe med mennesker og føle at jeg gjør en forskjell hver dag.
Etter noen måneder som lærervikar har jeg innsett at noe ikke automatisk føles mer meningsfylt bare fordi det involverer nærkontakt med mennesker.
Jeg gjorde det alltid bra på skolen, og hadde lenge en følelse av at jeg kan gjøre nesten hva som helst. Det høres i utgangspunktet uskyldig ut. Problemet er at denne følelsen har stoppet meg fra å virkelig reflektere godt gjennom hva jeg burde jobbe med. At man kan gjøre noe betyr ikke at man burde gjøre det. Og når man har alt for mange ting man føler man kan gjøre, er det lett å ta dårlig motiverte beslutninger som først og fremst skal signalisere noe til andre.
I stedet for å søke jobb ut i fra status og mening, må jeg tenke mer gjennom hvilke oppgaver jeg kan til å makte å gjøre 40 timer i uken, selv når jeg er ulykkelig. Fordi når alt kommer til alt trenger jeg bare de tusenlappene hver måned for å betale ned på studielånet, dekke husleien, mat og drivstoff for å komme meg til fotballtrening.
Kanskje også for å kjøpe meg nytt headset. Det ble litt mye tanker her.
Jeg bare tenker høyt 