Dugnad

Det har vært en fin første lørdag i mai. Et tynt slør med skyer hindret ikke gradestokken i å krype over 20-tallet. Folk i bar overkropp har gått i skytteltrafikk mot Stokkavannet i hele dag.

I går kveld satt jeg på Oscar-vinneren fra noen år tilbake; Coda. Den var så bra at jeg gledelig forskjøv nattsøvnen noen timer, og dermed ble liggende under dyna til halv 10 i dag tidlig. Jeg har nå nådd en alder hvor en slik forskyvning i døgnrytmen gir meg symptomer av fyllesykhet. Det kostet derfor å dra seg ut av sengen, få på morgenkåpen og holde balansen på vei ned trappen.

Vel nede på kjøkkenet, gikk jeg sakte, men målrettet mot den allerede oppfylte vannkokeren, satte på vannet og trykket i samme bevegelse i gang kaffekvernen på siden.

Neste steg i morgenrutinen min er normalt å falle i koma på sofaen helt til jeg hører klikket som avslører at vannet er klart til å helles over de velsignede, nykvernede kaffekornene. Men i dag ble jeg brått stoppet av synet av naboen som krøp på alle fire foran vinduet vårt.

Jeg trakk meg instinktivt litt vekk, redd for å oppnå øyekontakt med den hyggelige, men litt strenge alenemoren. Vi har sjeldent lange samtaler, men jeg har likevel kategorisert henne som en velmenende idealist, som melder seg frivillig til alle slags verv, som hun går inn i med alt for stor tro på enkeltmennesker.

Det var likevel forsent. Hun hadde allerede blikket festet mot kjøkkenvinduet, på en måte som fikk meg til å føle at hun hadde observert meg en stund. I en eneste absurd rekke bevegelser trakk jeg meg fra den påbegynte tilbaketrekkingen min, og klarte til slutt å vinke forsiktig mot henne. Hun nikket tilbake, uten å smile, og uten å løfte hendene sine fra løvetannen hun trakk opp fra plenen utenfor rekkehuset. Så det var det hun gjorde. Før jeg hadde fått i meg min første kaffekopp, drev hun å luket i fellesområdet.

Hele seansen var den perfekte motivatoren til å få meg inn på badet for å pusse tennene. Tannlegen min har gjentatte ganger forklart hvorfor jeg alltid burde pusse tennene før, og ikke etter, morgenkaffen, men det må altså noe på nivå med en klein menneskelig interaksjon til før jeg hører på han. Kanskje om han hadde vært litt mer lik naboen min. Men på den andre siden er det siste jeg vil ha en streng tannlege. Når jobben din er å operere skarpe metallredskaper inni munnhulen på folk, må man nesten være en vennlig og jovial person. Det har jeg alltid tenkt.

Jeg estimerer at jeg hadde pusset i underkant av ett halvt minutt, før jeg slapp opp for tanker om tannlegen min. Til tross for at jeg universalt referer til han som «tannlegen min», har jeg kun vært hos han en gang, og da snakket han stort sett bare om sønnen sine svømmestevner.

Tankene vandret derfor tilbake til naboen. Personlig assosierer jeg hagearbeid stort sett med mental uhelse. Det at hun holdt på så tidlig på morgenen underbygget bare mistanken min. Det må være tøft å være alenemor og student samtidig tenkte jeg.

Da jeg kom tilbake til kjøkkenet hadde hun beveget seg noen meter lengre vekk og arbeidet nå med ryggen til meg.

Jeg laget ferdig kaffen, åpnet verandadøren og satt meg godt til rette i sofaen; klar for å nyte presskannekaffen over den neste timen eller to. Jeg satt på Linnea Myhre sin podcast-episode om korrupsjonsskandalen til Trude Drevland, og falt forutsigbart inn i en Google-spiral som endte med Drevland sin roast av Sophie Elise. Dama er god, hun skal ha det. Det fikk meg til å lure på om Besseberg hadde kommet bedre ut av saken sin om han var morsommere.

Så langt kom tankestrømmen min, før den ble avbrutt av ringeklokka. Herregud, er det ingen fred å få i et beskjedent lite borettslag, tenkte jeg. Jeg listet meg bort mot ytterdøra, og dyttet forsiktig opp kikkerhullet i døra.

Naboen. Selvfølgelig.

Jeg trakk pusten akkurat så lenge jeg vurderte var sosialt akseptabelt, før jeg åpnet døren.

«God dag», sa jeg med et troverdig smil.

Fortsatt ingen mimikk tilbake.

«Vil du ha pizza?», spurte hun, uten å kaste vekk et sekund.

«Ehh, hmm, pizza?»

Jeg hørtes stein, stokk dum ut. Jeg vet ikke hvorfor hun gjør meg så stresset.

«Har du laget for mye pizza?», klarte jeg til slutt å få ut da hun fortsatt ikke hadde svart meg.

Hun himlet med øynene, men smilte endelig.

«Nei, vi har dugnad, vet du.»

Nå var det min tur til å være stille.

«Det står på Facebook.»

Jeg vil tro det er frustrerende for systematiske ordensmennesker når vimser som meg besvarer setningene deres med å bare gjenta siste ord de sa som et spørsmål, men jeg fikk meg ikke til å si noe annet enn

«Facebook?»

«Bare kom å ta litt pizza du», sa hun til slutt i resignasjon.

Du vet når du virkelig helt utilsiktet ikke har fått meg deg noe som det var veldig gunstig for deg at du ikke fikk med deg? Som når du ikke så på invitasjonen at det var kostyme-tema på festen, eller når du får besøk av en studievenn fra utlandet akkurat den helgen du hadde lovet å hjelpe noen å male huset. Men du forstår at det virker så usannsynlig og mistenkelig at hendelsesforløpet skulle falle så i din favør, at du legger inn alt for mye energi for å overbevise alle andre om at du faktisk bare har rotet og om du bare hadde visst, så skulle du gjort det riktige.

Dette var en sånn situasjon.

Det viste seg at kun naboen (initiativ-taker og leder av dugnaden) og en annen jente hadde møtt opp kl 9, «da det tydelig stod på Facbook at vi skulle begynne». Det var et trist syn som møtte meg.

10 Pizzabakeren-esker

20 ubrukte feiekoster

Diverse nyinnkjøpt hageredskaper. Fortsatt i emballasjen.

Fyll av skyldfølelse proppet jeg i meg en halv pizza. Med knærne full av grønske og møkkete hender satt begge jentene i stillhet, mens jeg forklarte hvordan jeg ikke bruker Facebook, og samboeren min som er på reise forteller meg ingenting. Men om jeg bare hadde visst… Ja, da skulle jeg vært med dem fra starten. Jeg elsker dugnad, og dessuten finner jeg hagearbeid beroligende. Og hvorfor hadde de ikke bare hentet meg.

Da dette samtaleemnet raskt døde ut, spurte jeg dem begge om hva de egentlig studerte. Jeg hadde håpt at en av dem skulle si tannlege, så jeg kunne spørre dem hva de tenkte om teorien min om at man må være veldig vennlig for å være tannlege. Da ingen av dem gjorde det, spurte jeg dem likevel. Ingen av dem hadde tenkt over det, men det kunne kanskje stemme, sa den andre jenta vennlig.

Før jeg rakk å spørre dem om Drevland og Besseberg, la naboen min to hele pizzaer i armene mine. Begge hadde en form for kylling-fyll, men jeg følte dette var feil tidspunkt å påpeke at jeg var vegetarianer på. I stedet tilbydde jeg meg å hjelpe til videre med dugnaden. Naboen min kastet ikke bort noe tid, og pekte kontant mot område hun ville jeg skulle begynne jobbe.

Jeg trasket flau og litt småstresset hjemover med pizzaen min. Med all den mentale uhelsen alt dette hadde påført meg, var det nesten ingenting som fristet mer enn noen timer med tungt og repetitivt hagearbeid.